Fuffetøla

Heder og ære

2008-12-27T14:52:00.009+01:00

Bloggkjendis og kollega Kristin har gitt meg en bloggaward. Hvis det finnes mennesker der ute som enda ikke har oppdaget Kristins fantastiske blogg anbefaler jeg dere å sporenstreks sette av dagen til å gå på oppdagelsesferd i arkivet hennes. Jeg innbiller meg at Kristin må være Norges morsomste blogger, og det er nesten skremmende at hun er like slagferdig i virkeligheten som på verdensveven. Nyt!

Isteden for å gi awarden videre til sju bloggere velger jeg å heller rope sju ganger sju hurra for Vibeke og hennes arbeid blant gatebarn i Bolivia. Jeg legger meg langflat og bøyer meg i støvet i nesegrus beundring for et nydelig menneske som virkelig gjør noe viktig her i verden og utgjør en enorm forskjell i livene til Cochabambas gatebarn. Hadde flere vært som Vibeke hadde verden vært et bedre sted. Vibeke, I ♥ your blog.

Off pist, 00.47 - Gjensynsglede

2008-12-27T02:48:00.002+01:00

Christian: God jul, Torill!

Fuffetøla: God jul til deg også, Christoffer!

Christmas at the Fuffetøls

2008-12-23T13:38:00.003+01:00

Julen hos familien Fuffetøl følger faste rutiner og tradisjoner. Ikke nok med at juletreet pyntes på samme tid og på samme måte og julemiddagen er det samme som i fjor, året før der og året før der - det blir heller ingen jul uten:

- ett stykk irritert lillebror som i en alder av 19 fremdeles triller marsipankuler som er omtrent like uappetittelige som de var den gangen han var 8 og helst ville blande alle konditorfargene i samme kula.

- ett stykk pappa som maser og maser om hvordan han ikke liker jula og at han i alle fall ikke skal ha noen julegave i år.

- opptil flere familiemedlemmer som trosser pappas forbud og allikevel kjøper julegave til han.

- julemiddags-allsang av "Deilig er jorden" akkompagnert av en cd med noen som synger alt for lyst for oss vanlige dødelige, etterfulgt av latterkrampe blant enkelte rundt bordet gjennom hele andre og tredje vers.

- Kålrabistappesamtalen, der Fuffetølas to stk bestemødre hvert år er like overrasket over at Fuffetøla ikke er spesielt glad i kålrabistappe.

- ett stykk 95-årig bestemor som er superivrig etter å gå rundt juletreet.

- resten av familien som etter mye diskret surmuling ender opp med å gå noen runder for å glede nevnte bestemor.

- litt småkrangling fordi ingen vil lese på lapper og dele ut pakker.

- bremsende utrop når den som til slutt ender med leverings-duty prøver å bli fort ferdig og deler ut pakker i et slikt tempo at vi ikke rekker å se hva de andre får.

- gjenfortelling av historien der lille Fuffetøla satt og pakket inn lekene sine i avispapir ved siden av Goffa, hvorpå hun gledesstrålende snur seg og sier: "No e du pent no, Goffa!"

- gjentakelser av setningen: "No e du pent no, Goffa!" spredt ut gjennom hele julekvelden.

Er det rart jeg elsker jul? :)

Dagens oppdagelse

2008-12-19T10:27:00.002+01:00

På Norgeskartet vi gir ut gratis på Turistinformasjonen har de funnet det for godt å markere Nedrestøl. Det bittelille småbruket Goffa vokste opp på, 7 kilometer fra nærmeste riksvei og av svært liten interesse for andre enn dem som bor der. Det er nesten så det er litt ergerlig at Pappa ikke orket å være bonde der mer enn i to måneder - litt stas hadde det jo vært å være odelsjente på en slik storgård som til og med er markert på Norgeskartet.

Snart, snart ferie!

2008-12-16T07:12:00.003+01:00

Semestrus horribilis er endelig, offisielt og definitivt over. En grei oppgave, en dårlig oppgave og en ubestemmelig hjemmeeksamen er fullført og levert, alle bøker bortsett fra én er levert. En liten seksdagers jobbraptus nå, så reiser jeg hjem til mamma og pappa for å sove i min egen døgnrytme i to hele uker. Å ikke være kvalm av trøtthet hver dag når man står opp, det er faktisk julas høydepunkt.

(Ovenstående tekst er på ingen måte påvirket av at jeg sto opp 05.30 i dag...)

Mørketida

2008-12-04T14:48:00.003+01:00

Man skulle tro mørketida var en sjalu liten djevel som ønsker en voldsom hevn for at jeg i fjorårets siste måneder flørtet heftig med sola og energien. I år klarte den nemlig å snike seg opp bak meg og slå meg i hodet med noe hardt, med det resultat at jeg de siste ukene har gått rundt som i en døs. Eller ikke bare som i en døs, jeg går nok rundt rett og slett i en døs også. Dette resulterer naturlig nok i donaldkul i panna, ettersom det å ta en dupp på do om morgenen fort kan ende med en krasj i vasken. Ellers presterer jeg å sovne på den femminutters turen fra Nydalen til Forskningsparken, og å stupe i seng 21.30 hver kveld. Og ja, jeg er et B-menneske.

Jeg tror ikke det hjelper å sitte inne på et mørkt gammelt bibliotek der persiennene senkes ved den minste gløtt av dagslys, dag ut og dag inn. Mørketida vinner når man sitter i lampelys, omgitt av tyske og nederlandske ordbøker og annet nedstemmende bokmateriale. Og i dag har jeg oppdaget at på BI, der har de lesesal med kjempestore vinduer og ordentlig dagslys. Ikke rart folk velger å betale tusenvis av kroner for å gå der...

Dagens funderinger - direkte fra lesesalen på Sophus Bugge

2008-12-03T11:05:00.005+01:00

- Jeg er glad det ikke er jeg som leser "Kant and the problems of metaphysics".

- Er det normalt at eldre menn rusler rundt på studentbiblioteket og lener seg over folk som jobber for å lese tegneseriene som står på regeloppslaget på hver arbeidsplass?

- Har folk begynt på juleferie siden klokken er 11.24 og det fremdeles er flere plasser igjen på lesesalen? Eller er det sånn hverdagen hadde vært hvis UiO hadde vært litt lure og leid en ekstra gymsal til å gjennomføre eksamen i, i steden for å okkupere deler av lesesalen fire ganger i uka?

-Synonymordboka i Word er som sendt fra himmelen når man skriver akademisk oppgave på engelsk og oppdager at ordforrådet er skrumpet inn til repeat-setninger som "narrow, beautiful fjord" og "steep and windy".

- Det er mye morsommere å blogge enn å skrive oppgave.

- Det finnes faktisk mennesker som syns det å spise nøtter ut fra knitrete poser på lesesalen er like ok som puppene til Lene Alexandra.

- Samme mennesket tror visst vi ikke hører musikken fra iPoden hennes.

- Sophus er bra, sofaen er best - jeg vender nesa hjemover!

Overintegrering?

2008-11-28T12:56:00.001+01:00

Ved siden av meg på lesesalen sitter en pakistaner med Marius-genser og spiser Kvikk-Lunsj.

Kan det være slik at integreringen her i landet rett og slett begynner å gå for langt?

Kjære julenissen

2008-11-25T19:12:00.002+01:00

Jeg ønsker meg vaskemaskin og tørketrommel til jul.

Og gjerne noen kvadratmeter til å oppbevare dem på.

Fellesvaskeri må være djevelens verk. Og nettopp derfor utsetter jeg vasken så lenge jeg kan, slik at når jeg endelig er tom for truser og må vaske, ja da ender jeg opp med en vaskehaug som ikke ligner grisen. En IKEA-pose med sengetøy og håndklær nok til tre maskiner, hupp opp på høyre skuldra. En IKEA-pose med klær nok til to maskiner, hepp opp på venstreskuldra. Dørkort og vaskekort i lomma, vaskepulver og tøymykner et eller annet sted i kleshaugen - og ut i uværet bærer det. Ut ja, for her har de ikke vært så hyggelige at de har plassert en vaskemaskin eller tre i kjelleren på hvert hus, nei. Inn på vaskeriet, heftig leiting etter fem maskiner. Stor glede når jeg finner fem maskiner. Sorg i det jeg oppdager at én av de fem maskinene tydeligvis ikke spyler ned hverken vaskepulver eller tøymykner. Glede over å finne enda en maskin. Sinne over at maskinen ikke vil akseptere vaskekortet mitt. Lettelse i det jeg endelig har fått stappa inn alt tøyet, og kan gå hjem igjen og vente på sms om at vasken er ferdig.

Bekymring mens jeg venter, stress i det jeg har fått sms - hvis jeg ikke er på pletten i det maskinen trekker sitt siste sentrifugeringssukk lever jeg i overhengende fare for at noen utålmodige sjeler overtar maskinen og slenger mitt nyvaskede tøy skjødesløst fra seg på toppen av maskinen, oppå tøymyknersøl og strøpulver. Tre maskiner med sengetøy finner et nytt oppholdssted i en loete tørketrommel, mens Fuffetøla og ett stykk IKEA-pose full av vått og tungt tøy begir seg ut i vinterkulda igjen.

Mer venting. Så en siste tur ut i vinteren for å hente deilig, varmt og tørt sengetøy. Eller, det er vel bare tørt sånn ca 40% av tiden. De resterende 60% varierer mellom halvtørt og - mystisk nok- enda våtere enn det var da det ble lagt inn. Så siste trinn blir ofte å henge opp våte dynetrekk, laken og håndklær over alt vi har av dører og stoler og dusjforheng. Vi bor på 28 kvadratmeter, og vi snakker om tre fulle maskiner. You do the math.

Og det var den kvelden...

Medie-Norge er i trygge hender

2008-11-22T18:14:00.001+01:00

Anonym journalist: Hørte du at Hillary Clinton skal være Obamas utenrikspresident?

Arbeidssky, anyone?

2008-11-17T11:31:00.002+01:00

Jeg tror faktisk jeg må være et av de mest arbeidssky studentene Universitetet i Oslo noensinne har sett. Om 16 dager skal jeg levere semesteroppgaven i politisk retorikk, en oppgave jeg har jobbet litt med, men foreløpig ikke skrevet ett ord på. "Pyttsann, en liten semesteroppgave på 16 dager, det burde da ikke være noe problem", tenker kanskje du. Joda, om 21 dager skal jeg nemlig levere enda en semesteroppgave, og denne har jeg ikke hverken tenkt på eller jobbet med utover å finne ut hva den skal handle om. "Jaja, to semesteroppgaver på 21 dager, det går det hvis man tar seg sammen!". Joda, det kan godt hende det. Men hva med den tredagers hjemmeeksamenen jeg får utdelt samme dag som semesteroppgave nummer to skal leveres? Den som jeg selvfølgelig ikke har lest til enda? Ikke ett ord, faktisk.

Så, to semesteroppgaver og lesing til en eksamen. 21 dager. Sånn bortsett fra at jeg skal jobbe fire av de 21 dagene. 17 dager da? Nei, for en hel pluss to halve dager går visst med til å gå på forelesninger ikke engang jeg som notorisk forelesningsskulker kunne finne på å droppe. Så da er vi nede i 15 dager, og det begynner visst å haste..

Og hva gjør jeg, midt på dagen på en mandag? Jeg koser meg med kakao og blogging...

Fine sangen

2008-11-15T23:29:00.001+01:00

Kodetrøbbel

2008-11-11T21:04:00.004+01:00

Dere vet den gamle dama som står foran dere i køen på Ica og for sitt bare liv ikke kan huske koden på kortet sitt? Hun som taster feil kode tre ganger, ender opp med sperret kort og så bestemmer seg for å betale med småpenger i steden for? I dag var jeg den dama.

Okay, jeg tastet ikke feil kode mer enn to ganger, men dog. Hukommelsen min har rett og slett blitt så fylt opp av pin-koder, brukernavn og passord at noen har begynt å forsvinne igjen. Faresignalene har blinket en stund, i takt med alle error-meldingene jeg får når jeg prøver å logge meg inn på facebook med passordet jeg bruker på kassa på jobben.

Alle koder, passord og brukernavn er der for å beskytte oss, jeg skjønner det. De beskytter pengene våre, privatlivet vårt og identiteten vår. Det er logisk at man skal holde brukernavn og passord for seg selv, og det er ende mer logisk at man ikke kan skrive opp alle koder og oppbevare dem sammen med kortet de tilhører. MEN, hva skjer den dagen det rett og slett blir for mye? Den dagen man ikke får levert eksamen fordi passordet til universitetets tjenester er som blåst bort? Den dagen man står i Nicaragua og for sitt gode liv ikke kan huske pin-koden på det nye, gebyrfrie visakortet sitt?

En liten liste over hvilke koder jeg må forholde meg til på en semi-daglig basis følger:

De enkle, gode gamle og selvbestemte:
- Pinkode til mobil
- Passord til underholdningsnettsteder som hotmail, facebook og Fuffetøla. Tidligere kunne man jo ha samme passord, men stadig nye (og forskjellige) krav om store bokstaver, tall og spesialtegn innebærer at jeg nå opererer med i alle fall tre.
- Pinkode til mitt bankkort
- Passord til min egen nettbank

De man må ha for å være student:
- Brukernavn og passord ved UiO. Artig konsept, der brukernavnet genereres utfra fornavn og etternavn, og passordet er kan man "bestemme selv". Man kan i alle fall få lov til å bruke en god time på å komme på et passord som har minst åtte tegn, minst èn stor bokstav (men den kan ikke stå først), minst to tall (men de kan ikke stå sist) og som ikke står i ordlista.
- Brukernavn og passord ved HiO. Enda et hakk mer komplisert. Brukernavn er rett og slett 6 tilfeldige tall. Og passord er sju tilfeldige bokstaver som ikke ligner litt på et ord engang.
- Pinkode for studentweb.
- Bibliotekkortnummer og passord for å få bestilt pensum.

Arbeidsrelaterte:
- Kode til kortet som åpner døra inn i bygningen til arbeidssted 1
- Kode til kortet som åpner døra inn til selve arbeidssted 1
- Kode for å stemple inn og ut. Obligatorisk hvis man vil ha lønn. Jeg vil ha lønn.
- Kode for å komme seg inn på saferommet på arbeidssted 2
- Kode 1 til safen på arbeidsted 1
- Kode 2 til safen på arbeidsted 1
- Kode og passord for å logge meg på kassa
- Brukernavn og passord for å logge seg på diverse bookingprogrammer, bysykkel ++

De som ikke passet inn i noen annet kategori:
- Pinkode til felleskort. Absolutt ikke selvbestemt.
- Pinkode til felles bankkonto
- Brukernavn og passord for min side hos SiO.

Jeg krysser fingrene for at identifisering via fingeravtrykk snart blir mulig. Hvis ikke har jeg sikkert 186 brukernavn, passord og koder i hodet innen jeg på ordentlig har blitt den gamle dama foran deg i kassekøen. Og da lover jeg deg at det kommer til å ta tid før du får testa din egen kode-hukommelse...

Obamania!

2008-11-04T18:29:00.002+01:00

I skrivende stund har hele elleve av mine facebook-venner en status som omtaler Barack Obama i rosende (og håpefulle) ordelag. Jeg venter fremdeles i spenning på om noen i løpet av kvelden står frem som stolt McCain-tilhenger...

Pirattaxilogikk?

2008-10-28T20:48:00.006+01:00

Samtale overhørt på t-banen (kebabnorsk tonefall må legges til i leserens hode):

- Vi kommer oss faenmeg ikke fra Risløkka og hjem i taxi for 150, vettu!
- Gjør vi vel! Jeg lover deg, jeg skjenner en som kjører pirrat!
- Det er faen meg ikke nok til pirrat heller!
- Jeeez, en gang kjørte han meg hjem fra jævla toppen på Holmenkollen for 200 kr jo!
- Ja, men det er jo nedoverbakke hele fuckings veien, da er det jo ikke rart!

Lisensskrekk

2008-10-13T21:11:00.002+02:00

Etter å ha fått en lisenskontrollør på døra i Bergen har jeg endt opp med en irrasjonell lisensmannfrykt som har blitt blåst helt ut av proporsjoner. Her i gården blir overraskelsesbesøk tatt svært dårlig i mot, faktisk er det sjelden jeg i det hele tatt åpner døra hvis jeg ikke venter besøk.

I kveld banket det på døra, og konspirasjonstankene begynte sporenstreks å svirre. Lyden på tv-en ble slått av før hånda traff døra for tredje gang - her var det ingen som skulle tas på lyd i alle fall! (Det hører med til historien at det var vignetten på Hotell Cæsar som felte meg forrige ang.) Ved andre bankeserie måtte jeg sjekke at gardinene var vel trekt for, hvem har vel ikke mareritt om skumle lisensmannøyne som lurer i mørket der ute? Da tredje bankeserie var enda mer insisterende enn de to første måtte selv jeg gi meg og åpne døra - når en person ønsker så hardt å snakke med meg at h*n banker i flere minutter fortjener de vel at jeg om ikke annet åpner på gløtt. Så da hadde jeg ikke annet å gjøre enn å koble fra tv-en og trille den inn på soverommet, samt å sette på radioen i tilfelle litt lyd til tross for min lynraske reaksjon hadde rukket å sive ut i gangen.

Jeg tipper husverten som hadde kommet for å ønske meg velkommen i ny bolig lurte på hva i alle dager jeg brukte så lang tid for...

Tidenes største paradoks; til tross for alle mine anstrengelser for å unngå å betale lisens, er jeg egentlig en varm tilhenger av lisensordningen. Dobbeltmoralistisk eller fattig, that's the question.

Hva i alle dager var det jeg sa?

2008-10-08T18:43:00.003+02:00

Noen setninger trodde man man aldri skulle høre seg selv uttale, før man plutselig står i en situasjon der setningen ikke bare virker fornuftig, men der konteksten til og med på sett og vis krever nettopp denne sammensetningen av ord. I dag har jeg sagt: "Ha en kjempefin tur til Antarktis!", til min tøffe venninne Liv. God tur til Antarktis, faktisk - den setningen hadde jeg ikke forutsett!

Men jo da, i to måneder skal Liv sove i telt i -45 grader og tisse i tisseflaske om natta på grunn av forfrysningsfare. Da er det jammen meg bra hun har skaffet seg sin helt egen satellittelefon.

Kaffe og kake

2008-10-06T18:13:00.001+02:00

Når man begynner å gå på foredrag der det reklameres med at det serveres kaffe og kake i pausen - da begynner man å bli gammel da!

Skranglefot

2008-10-02T22:07:00.009+02:00

17.09
Fire til seks uker, sa legen. Når du er så dum at du glemmer det siste trappetrinnet og etterpå kun konsentrerer deg om å redde potteplantene dine (som for øvrig ikke mistet ett eneste blad), da får du vær så god vandre rundt med en diger hvit og grønn plastskinne i fire til seks uker. Ha, tenkte Fuffetøla, en uke tenker jeg vi sier. To, maks.

02.10
Testtur uten skinne til butikken, der foten skrangler verre enn de løse skruene til denne dama. Fire til seks uker, tenkte Fuffetøla. Og kanskje den fysioterapien ikke var så dum allikevel?

Tone

2008-09-30T10:27:00.004+02:00

Da jeg så navnet mitt skrevet så mange ganger etter hverandre slo det meg hvilket fryktelig rart navn jeg har. Tone. T-O-N-E. Det ligner jo ikke på et navn, egentlig. I alle fall ikke på et jentenavn. Og så ble det plutselig veldig rart at det er jeg som heter Tone, og at det ikke er noen andre.

Jeg har det sånn av og til, at et ord plutselig fremhever seg selv fra avissiden og jeg får en aha-opplevelse på hvor rart det egentlig er. Egg for eksempel. E-G-G. Et innmari rart ord en liten stund, - og så går det over.

Og nå har egentlig forundringen over å hete Tone gått over også...

Kjære Oslos fremtidige turister

2008-09-26T12:41:00.002+02:00

Etter fire måneder på turistinformasjonen har jeg sett meg nødt til å forfatte en liste med råd til neste års turister:

1) Her står alle på like fot, og står det folk i kø må du trekke kølapp - selv om du "bare skal..:"

2) Personlig hygiene er noe vi nordmenn setter svært høyt. Hvis du pusser tennene dine to ganger om dagen, dusjer hver morgen og lar pausen mellom siste røyk og samtalen med turistinformatøren være på mer enn ett minutt, ja da har du allerede kommet langt på vei. Dessuten liker vi godt turister som holder på personlige gasser til de har gått ut av døra igjen.

3) Det er ikke lett å få god kontakt når du har solbriller på nesa og iPoden i ørene, og da ender det med at jeg ikke gidder å fortelle deg noe annet enn nøyaktig det du spurte om. Hvis du derimot ser meg inn i øynene og jeg har inntrykk av at du hører hva jeg sier, da skal du ikke se bort fra at jeg slenger på noen råd som gjør at du både sparer tid, penger og får en bedre opplevelse.

4) Vi snakker mange språk på turistinformasjonen, men det er ikke sånn at jeg alene snakker alle språk i hele verden. Vær så snill, spør om jeg snakker språket ditt før du legger avgårde på en fem-minutters fransk tirade det er umulig å avbryte. Du må uansett gjenta det til den personen som faktisk snakker fransk.

5) På den annen side er det bedre at du snakker ditt eget språk enn at du bare lager noen halvkvalte lyder mens du peker på noe. Vi skjønner jo ikke mindre hvis du snakker i hele setninger, selv om det er et ukjent språk. Dessuten skal du ikke se bort fra at jeg i det minste kan si hade på språket ditt!

6) Jeg skjønner du er drittlei kona di og at dere er skikkelig uenige om hva dere skal gjøre for å få en fin ferie. Uansett foretrekker vi at dere krangler før og etter besøket på turistinformasjonen, heller enn å kjefte høylydt på hverandre og bruke tiden til en medarbeider som heller kunne hjulpet noen med et normalt kommunikasjonsmønster.

7) Stol på det jeg sier. Jeg har ingen interesse av at du skal bruke mer penger enn absolutt nødvendig; jeg får ikke provisjon for å selge dagskort på sporveien til folk som ikke trenger det. Realiteten er at du trenger det. Og når jeg sier at det er lett å finne Nationaltheateret T-banestasjon (til venstre ut døra, venstre rundt hjørnet og så på motsatt side av den store bygningen du ser på høyre hånd), da betyr det at det er enkelt å finne Nationaltheateret T-banestasjon, og at de som ikke finner den på ingen måte burde rote seg inn i t-banesystemet uansett.

8) Du får lov til å betale med euro, men vi gir tilbake norske kroner. I Norge bruker man nemlig norske kroner, og vi prøver ikke å betale med kroner i Russland, gjør vi vel? Vi gjør deg faktisk en stor tjeneste, så ikke gidd å klage over at du ikke får brukt de 16 kronene på noe. Og selvfølgelig kan du ikke betale med euro-mynter; forventer du at vi skal fly til Tyskland eller Finland en gang i måneden med bagasjen full av mynter vi skal veksle til sedler, som vi igjen kan veksle til norske kroner i banken her hjemme?

9) Nei, vi har ikke kart på engelsk (eller et hvilket som helst annet språk) - av den enkle grunn at gatenavnene i Norge er skrevet på norsk. Det hjelper ikke at du leter etter "The Church Road" og Vigelandsparken når den faktisk ligger i Kirkeveien.

10) Norge er dyrt. Jeg vet det, Kongen vet det og du visste det helt sikkert før du bestemte deg for å reise hit. Hvis ikke bør du planlegge din neste ferie litt bedre.

11) Prisene er ikke så høye fordi vi forventer at du skal prute dem ned til det halve. Faktisk pruter man ikke i Norge. Prøv Egypt neste år.

12) Jeg skjønner at du har opplevd noe fælt; være seg lommetyveri, hotellstandard som var lavere enn det du hadde forventet deg, et internasjonalt telekort du ikke får til å bruke, eller parkeringsbot fordi du sto på parkeringsplassen bare et lite kvarter mer enn du hadde betalt for. Uansett er sjansen for at det er min skyld nokså mikroskopisk, så du gjør lurt i å ikke rope: "You stupid tourist information, you country suck and you is idiot!"

13) Det kommer til å ta deg minst 5 timer med bil til nærmeste fjord som ligner dem du har sett på tv. Vi kan dessverre ikke flytte dem nærmere selv om du bare har en dag i Norge.

14) Still ett spørsmål om gangen, da øker du sjansen for å få svar på alle sammen. Når du avbryter min leting etter hvor du kan kjøpe Armani i Oslo med et spørsmål om hvor fossen du har sett på et bilde en gang befinner seg, da er det en stor sjans for at du ender opp dressløs for resten av ferien.

Livets små mysterier

2008-09-23T15:43:00.003+02:00

Hvorfor er det sånn at ingen skjønner at de skal trekke kølapp når det er masse folk i lokalet og vi "plinger" i ett kjør, men at alle trekker kølapp når de er den eneste i lokalet?

FrP-kvalmen?

2008-09-22T23:05:00.003+02:00

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke liker FrP - at jeg syns det er skremmende at en så stor del av befolkningen stemmer på et parti som ønsker å føre en menneskefiendtlig, materialistisk, grådig, uintelligent, gammeldags, egoistisk og hjerterå "hver-mann-for-seg-selv-og-verden-slutter-der-nesa-stopper-politikk".

Men at jeg skulle få en fysisk reaksjon da jeg innså at det var en sjanse for at jeg ikke bare måtte snakke med Carl I. Hagen - men måtte være hyggelig mot Carl I. Hagen - det hadde selv ikke jeg forventa.

(Heldigvis tuslet han ut uten å stille noen spørsmål...)

Til forbannet portugisisk dame

2008-09-06T12:25:00.004+02:00

Jeg er kanskje ingen racer på portugisisk, men jeg skjønner altså at uttrykket "Puta merde" ikke er spesielt hyggelig eller høflig. Og sånne uttrykk hjelper deg overhodet ikke til å få betalt med euro-mynter.

Bygdelogikk

2008-09-06T09:28:00.003+02:00

Jeg har alltid likt å se på meg selv som en urban sjel fanget i et ruralt legeme. Bygdejenta med bydrømmer; hun som knoter på halling, men elsker byens muligheter - kafelivet, kulturlivet, folkelivet, parklivet og trikken. Hun som vokste opp blant fjell, men drømte om en asfaltjungel; hun som lærte å gå på ski, men drømte om å gå på teater eller loppemarked.

Og jeg elsker byen. Jeg elsker Oslo! Men av og til, en ytterst sjelden gang, kjenner jeg bygdelogikken trenger seg frem i bevisstheten og presser bygleden litt i bakgrunnen. Merkelig nok skjer det nesten utelukkende i forbindelse med mitt behov for å komme meg fra ett sted til et annet.

Bygdelogikken min hvisker til meg at hvis jeg har brukt to minutter for mye på å lete etter nøklene mine før jeg kommer meg ut av døra, ja da er jeg nettopp to minutter for sent ute. To minutter som lett kan tas igjen ved å gå litt fortere, eller kjøre litt fortere.

I byen derimot, er ikke to minutter to minutter. To minutter setter nemlig en gang en kjedereaksjon der de to minuttene fort baller på seg og blir både fem, ti og tjue. Som i dag, der mine to minutter med nøkkelsøk i første omgang sørger for at 37-bussen brommer nedover Bergensgata i samme sekund som jeg rekker frem til krysset. En rask titt på tavla viser at neste buss ikke kommer før 13 minutter senere, og selv om bussen skal gå 12 ganger i timen tar jeg ikke sjansen på at det er feil på tavla. Plan B blir å ta 37-bussen til Nydalen (motsatt retning av den opprnnelige planen) i håp om å rekke neste t-bane. Etter en rask løpetur til holdeplassen litt lenger nede i gata finner jeg ut at den bussen nettopp har gått, og at jeg ikke har noen sjanse til å rekke banen hvis jeg venter på neste. Plan C blir så å gå til t-banen, 12 minutters avstand må gjennomføres på 8 - men det er jo slett ikke noe problem for bygdejenta i meg, det er deilig å i det minste kunne kontrollere noe.

Vel fremme i Nydalen er det vel heller ingen overraskelse at den banen jeg skulle ta ikke kommer når den skal. Tre minutter senere tar jeg ikke sjansen på at den bare er forsinket noen få minutter, og hopper på Ringen i motsatt retning. Det tar noen minutter ekstra, men da er jeg i alle fall sikker på at jeg kommer meg på jobb innen rimelig tid.

I dag ble mine to minutter ut av døra til ti minutter ved adkomst jobb. Og neste gang jeg er to minutter for sent ute? Da tenker jeg helt sikkert: "Det er jo bare to minutter, ikke stress!"

Eeeh....

2008-09-05T18:34:00.002+02:00

Det har gradvis gått opp for meg at jeg har en uvane når jeg handler mat. Hver eneste gang jeg får spørsmål om pose eller kvittering, svarer jeg "eeeeh..." og tar en titt på varene mine før jeg sier ja eller nei. Og dette selv om jeg 99% av gangene er veldig klar på om jeg skal ha pose eller ikke - og det lenge før jeg har kommet til kassen.

Nå har jeg blitt ekstremt bevisst på dette, og når jeg stiller meg opp i køen er jeg fryktelig bestemt på å si et klart JA eller NEI med en gang. Og hva skjer? "Eeeeh... ja takk!". Eller som i dag: "Eeeeh.... Ja takk! NEEEI!" Det siste var da et meget høylydt og fortvilet utrop i det jeg skjønte at jeg nok en gang hadde sett på varene og dratt på det. :)

Ikke så lett å vite hva jeg egentlig vil da, nei!

Starstruck

2008-08-16T23:04:00.002+02:00

Det er moro på jobb dagen etter at Molde slo Lyn ut av cupen, særlig fordi Lyn-supporter Adrian ikke har en like bra dag som Fuffetøla - som forøvrig er avbildet i dagens Aftenposten, visstnok nokså lik på Munchs "Skrik" (bare i en lykkelig versjon). Ikke lenge etter arbeidsdagen har tatt til er vi godt i gang med å diskutere hvordan Lyn burde ha scoret i første omgang og hvordan vi om ikke annet kan være enige om tilfellet Edvartsen. Fuffetøla blir så avbrutt i sin hovering av en hyggelig svenske som spør om vi har et kart som går helt ut til Stabekk, og hvordan han skal kjøre for å komme seg dit. Og hvem andre enn Moldes trener, Kjell Jonevret, er det som skal på kamp på Nadderud?

Skjelven i beina og rød i fjeset klarer jeg forhåpentligvis å få frem noen fornuftige ord om E18 og Bekkestua, før jeg får stammet frem et slags tusen takk for gårsdagens fantastiske kamp. I♥Oslo-toppen gjør nok sitt til at det må presiseres at jeg ikke er en sarkastisk Lyn-supporter, men derimot en lykkelig blå-hvit sådan. Resten av samtalen husker jeg ingen verdens ting av, hehe...

Pengeanger

2008-08-14T14:19:00.003+02:00

Nå overførte jeg nettopp 15000 kr til BSU uten å helt tenke over hva jeg gjorde. Og så angret jeg litt, selvfølgelig.

- Ja, det er lurt å få unna litt av pengene jeg tjener hvert år, slik at jeg ikke kan bruke det opp på tull.

- Ja, den dagen jeg skal kjøpe meg bolig vil jeg være veldig glad for at jeg har klart å spare opp litt penger sånn at lånet blir ørlite grann mindre.

- Ja, hvis jeg ikke hadde satt inn penger på BSU i år hadde jeg kanskje fått litt restskatt neste år.

Men, hvorfor tenkte jeg ikke på å vente til jeg hadde vært hos tannlegen?

Ruski language

2008-08-12T18:46:00.002+02:00

Norgesferierende russere er et folkeslag helt utenom det vanlige. Etter tre måneder med daglig kontakt har jeg enda til gode å se en av dem smile, enda til gode å få øyenkontakt med en av dem og enda til gode å snakke med noen som ikke ser ut som om de enten vil drepe meg eller at de selv snart kommer til å stryke med av kjedsomhet. De skjønner ikke bæret av hvorfor jeg ikke snakker verdensspråket russisk, og selv de som kan sju ord engelsk nekter plent å bruke dem til å si annet enn: "is better when speak ruski language", og "have in ruski language?".

Russland er et land med stor fattigdom, men det skulle man ikke tro ved å se på cruiseturistrusserne i Oslo, de er alle motbydelig nyrike og slenger omkring seg med tusenlappene - flott for budsjettet til VisitOslo, skremmende og en smule kvalmende for ei lita Fuffetøle.

Amerikanere

2008-08-03T22:56:00.004+02:00

Man kan si hva man vil om amerikanere, men som gjester på turistinformasjonen er de faktisk mine favoritter. De er blide, utadvendte og høflige - og det skader jo aldri at man slipper å måtte gjette seg til hva de sier. (Dessuten er de som regel svært så imponert over mine engelskkunnskaper, og slikt gir selvsagt god næring for et stadig mer oppblåst selvbilde.)

Dog skal man ikke stikke under en stol at de også er uselvstendige flokkdyr som strømmer ut fra cruiseskipene sine, inn på turistinformasjonen for å veksle dollar og spørre hvordan man kommer seg til 1) Vigelandsparken og 2) nærmeste McDonalds, drar til 1) Vigelandsparken og 2) McDonalds, strømmer inn igjen på turistinformasjonen for å skryte av at de fikk fantastisk informasjon om 1) trikken til Vigelandsparken og 2) McDonalds, før de tar taxi ned igjen til cruiseterminalen fordi de er så slitne etter å ha brukt offentlig transport og apostlenes hester for å komme seg til 1) Vigelandsparken og 2) McDonalds.

Dessuten er de sjelden de skarpeste knivene i skuffen; den siste uka har de blant annet servert disse gullkornene:

- May we change some dollars into Oslonian money? (til Kristin)

- I'm not foreign, i'm american! (til Egil)

- We have until four before our cruise leaves for Copenhagen, will we be able to see the Sognefjord? (til meg)

Men hva gjør vel det, når de også sier dette:

- Can I take the map you drew on? It has your fingerprints on it, so I want it for my scrapbook.

Dritthelg!

2008-07-27T22:39:00.001+02:00

Eller kanskje heller en pissehelg.

Fredag og lørdag gikk med på å tisse selv på grunn av urinveisinfeksjon.

Søndag pissa Strømsgodset på Molde.

Pissehelg.

Mobilvant

2008-07-21T18:54:00.004+02:00

Hvorfor kan man ikke ringe nøklene sine når de er borte?!

Aarrrrrrrrrrrrgh!

2008-07-15T22:06:00.003+02:00

Hvorfor kan ikke alle røykere bare dra til Røykvekkistan der alle naboene syns det er greit med den forbanna lukta til alle døgnets tider?! Det burde faktisk være ulovlig å røyke ut av vinduet på varme sommerdager!

God journalistikk

2008-07-12T16:16:00.001+02:00

16:12 (124 km): Avstanden er nå nede i 1,20. Det går grisefort i hovedfeltet nå, altså.

(Nettavisens live-oppdatering fra Tour de France)

God samvittighet

2008-07-08T15:57:00.002+02:00

Første fridag denne måneden, og her er det jeg har kost meg med i dag:

- Vasket rommet
- Vasket badet
- Vasket tre maskiner med sengetøy, håndklær og klær
- Renset to stk tette avløp
- Vært på butikken

Faktisk ville jeg heller ha jobbet en ekstra dag og fått meg hushjelp...

Frynsegoder

2008-07-08T15:48:00.003+02:00

Man tjener ikke til stort mer enn salt på maten når man har sommerjobb på turistinformasjonen. Heldigvis har vi vårt fantastiske frynsegode; visningene! En visning består som regel av en times omvisning på et hotell, et museum eller en (flere?) restauranter, etterfulgt av deilig middag og rikelig med nydelig vin. På Lysebu fikk vi en fantastisk tre-retter, på Grand var det biff og Creme Brulee, Anker disket opp med en diger grillbuffet og i dag skal vi på rekecruise på Oslofjorden. Jeg kjenner jeg begynner å bli en smule bortskjemt... :)

Full forvirring

2008-07-02T13:51:00.005+02:00

Jeg sitter i suvenirbutikken og prøver på diverse og etter hvert nokså kreative måter å forklare en russisk dame at vi ikke kan ta imot Euro-mynter, men kun sedler. Engelsk i fullstendige setninger er for lengst byttet ut med heftig kroppsspråk og enstavelsesord: Coins, no! *peke-på-mynt-mens-jeg-rister-på-hodet-og-vifter-litt-med-pekefingeren*. Just bills. P-A-P-E-R. *peker-på-seddel-og-lager-rektangulære-former-med-fingrene-og-viser-deretter-tommelen-opp*

Så smeller det fra en ung, arrogant amerikaner til den uforstående kunden: "I think what she's trying to tell you is that she can't accept foreign currency coins, just bills!"

Plutselig var det visst jeg som ikke kunne engelsk...

Åååh...

2008-06-20T10:12:00.004+02:00

Trollet Fred

2008-06-19T13:20:00.003+02:00

I souvenirbutikken:

- So, I've been to several museums here in Oslo, and they all talk about this guy Fred. Is he someone we should have known about? I've figured that he must be some sort of a war hero, is that correct?

- Well, actually "fred" is the Norwegian nam for peace.

-OH, really?! Then I'm gonna call my troll Fred!

Kjøkkentilstandsrapport del 4

2008-06-12T00:12:00.001+02:00

VASKET! :)

(Lurer på om det kan ha noe med lappen på Mohammeds dør der jeg i noget krasse ordelag forklarte at det så grusomt ut på kjøkkenet og at han skulle vasket for tre dager siden...)

Kjøkkentilstandsrapport del 3

2008-06-10T22:43:00.003+02:00

Status 48 timer etter at Mohammed skulle ha vasket. Den observante leser vil nok legge merke til at posene med gammel mat har forsvunnet - kan det tyde på en hittil skjult hygienisk sans hos Fuffetølas samboere? Selvfølgelig ikke, etter seks dager med "nå-skal-jeg-jammen-meg-se-hvor-lenge-de-står-hvis- jeg-ikke-tar-dem-forsøk", måtte jeg til slutt kapitulere og nok en gang rydde andres søppel. Spennende nok har det dukket opp mer i løpet av dagen...

Kanskje det ikke er så lett å skjønne systemet med vaskelappen som går fra dør til dør. Opplegget står riktignok utførlig forklart på den nevnte lappen, men det kan hende konseptet med en uke hver allikevel kan være for komplisert for enkelte. Et lite hint fra meg ble dermed nettopp plassert utenfor Mohammeds dør. Venter i spenning på morgendagens utvikling...

Kjøkkentilstandsrapport del 2

2008-06-09T23:46:00.002+02:00

24 timer etter at Mohammeds vaskeuke skulle vært over. Status: + 1 pose. Fortsettelse følger...

YO!

2008-06-09T00:16:00.002+02:00

- Do you guys sell tickets for the hip-hop bus?

(Hun mente hop on- hop off...)

Kjøkkentilstandsrapport

2008-06-08T23:46:00.004+02:00

Slik ser kjøkkenet altså ut fem minutter før Mohammeds vaskeuke er over. Fortsettelse følger...

Vannblemmer

2008-06-04T00:16:00.001+02:00

JA - jeg har nok en gang forsøkt meg med Havaianas og

JA - det er fremdeles GRUSOMT å gå med!

Tone Turistinformatør

2008-05-26T18:40:00.008+02:00

Sommeren 2008 skal altså tilbringes blant brosjyrer, bysykkelkort, bookingsystemer, Norge i et Nøtteskall-billetter, hyggelige kollegaer og turister i alle slags farger, former og humør. I min søte (men korte) I♥Oslo t-skjorte er det store smil, serviceinnstilling og haltende språkkunnskaper som gjelder, samt en viss mengde kunnskaper om Oslo. Takk til den som oppfant Google, sier nå jeg! Uansett er det et overraskende stort antall spørsmål jeg ikke hadde hatt muligheten til å forberede meg på om jeg så hadde forsøkt, det er bare fantasien som setter grenser. I løpet av de fire dagene jeg har jobbet har jeg skaffet time til en brazilian for en dansk dame som MÅTTE få det gjort umiddelbart, løst oppgaver for noen som var på rebusløp, fått en dames livshistorie på fem minutter *, lett etter korkonserter, gitt bort 100 brosjyrer om Halden til noen som syntes DET var drømmen, sendt et overraskende stort antall mennesker til Telemark, small-talka på tysk, lett H.M.K rundt etter et par briller ogslått samme vitsen 70 ganger med like god respons hver gang. Sånn bortsett fra at jeg tror jeg glemte å stemple meg ut i dag tror jeg det blir en bra sommer...

* hun bodde i Bærum, var frilansjournalist, hadde en innekatt og en utekatt og en hund som måtte ha medisiner, hun likte ikke innekonserter, hadde en sønn som likte Kiss, hun hadde aldri vært på ferie i Bergen, men hadde vært der på jobb en gang og hadde fått servert et herremåltid inne i Håkonshallen, hun hadde ridd hele livet, hadde en venninne et eller annet sted som hadde en hvit araber, hun hadde bare vært russ i ti timer så hun hadde ikke gjort så mye dumt, hun hadde en venn på Nomaden som het Sandro og var halvt indianer og halvt hippie, men det var visst egentlig en hemmelighet, nevnte Sandro hdde nettopp vært på fjellklatring i Kirgisistan og likte kiting, men han var yngre enn sønnen hennes så det var ikke noe mer, hun syntes de som jobber på Haukeliekspressen var uhøflige og de på NSB var hyggeligere og hun var ingen svartebørshai. Dessuten hadde hun funnet en feil i What's on-katalogen vår. (Og nei, jeg stilte ikke et eneste spørsmål...)

Lykke

2008-05-20T12:14:00.003+02:00

Lykken er å psyke seg opp for å vaske tidenes mest grisete kjøkken, for så å oppdage at Charlotte nettopp har hatt samme ideen.

17. mai

2008-05-17T23:36:00.009+02:00

17. mai
er vi så gla' i,
moro vi har fra morgen til kveld!
Da er det så du,
om vi er små du,
er vi med likevel.
Jeg roper hurra dagen så lang,
synger for Norge mangen en sang.
Og jeg, jeg kan du
elske mitt land du,
det skal du se en gang.

Sykepleier Randi og verdens astmadag

2008-05-06T23:39:00.006+02:00

Scene 1, prøverom B på Studenthelsetjenesten. Starring: Sykepleier Randi og astmatikeren Tone, som skal ta sin årlige spiriometri for å måle lungekapasitet og effekten av astmamedisinene hun tar.

Sykepleier Randi: (Tar Tone i hånden) Sykepleier Randi. Vi skal ta spiriometri , har du tatt det før, kanskje? Vet du hvordan det fungerer?

Tone: Jada, det skal nok gå bra, har tatt det mange ganger før.

Sykepleier Randi: Flott. Da kan du bare blåse så hardt og lenge du kan, begynn når du er klar.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Nei, det gikk ikke, du må nok prøve igjen.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Du gjør det feil. Du må åpne opp lungene og ikke heise skuldrene.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Kurvene dine blir veldig rare, prøv igjen.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Nei, det er ikke sånn kurven skal være.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Er du sikker på at du har gjort det før, du får det jo ikke til.

Tone: Joda, har gjort det før. *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....*

Sykepleier Randi: Kan det være så vanskelig da? (litt sur)

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....* *host*

Sykepleier Randi: Vi prøver en siste gang (surere)

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....* *hosthost*

Sykepleier Randi: Nei, da får det bare være, du klarer jo ikke det her. (pottesur) Du må blåse to ganger til slik at vi får tre kurver å sammenligne.

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....* *hosthosthost*

Tone: *BLÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅååååååsss.....* *hosthosthosthosthost*

Sykepleier Randi: Jaja, det er ikke sånn det skal være, men jeg har ikke tid til å være her med deg til du får en skikkelig kurve.

Tone: Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går, har jo gjort det hundre ganger før hos lungespesialisten min i Bergen.

Sykepleier Randi: Nei, det skjønner ikke jeg heller, det er ikke så vanskelig å puste ut akkurat. (surere enn surest)

Tone: Okay, takk for hjelpa. (Går mot døra)

Sykepleier Randi: Det kan jo kanskje hende du har astma og at det er derfor du ikke har normal kurve og 100% lungekapasitet, da.

Tone: .....

Scene 2, telefonen. Starring: Den flaue legen og Tone.

Legen: Hei, jeg ville bare ringe for å fortelle deg at spiriometrien så finfin ut, akkurat som man kunne forvente, så da fortsetter vi med de medisinene du har.

Førsteinntrykkseksperten

2008-04-28T11:25:00.004+02:00

Siden jeg kom hjem fra Nicaragua med røde tall på kontoutskriften, måtte jeg skaffe meg jobb med en gang jeg flyttet til Oslo. På grunn av at jeg ikke ville binde meg for sommeren valgte jeg å jobbe i et vikarbyrå for barnehager, siden jeg visste at jeg kom til å få jobben, at jeg kunne si nei hvis jeg ikke ville jobbe og at jeg kunne slutte når jeg ville.

Før jeg begynte å jobbe måtte jeg gjennom et vikarkurs. Denne dagen hadde 37-bussen selvfølgelig valgt å ikke komme så ofte som den skulle, og i det jeg endelig hoppet av på bussterminalen så jeg bussen videre kjøre ut fra perrongen. ETT ørlite minutt for sein, og det resulterte selvfølgelig i at jeg kom ti minutter for seint til kurset. Selv om jeg ringte og sa fra følte jeg meg ikke særlig høy i hatten i det jeg sneik meg inn i rommet...

Så var det klart for første arbeidsdag, i Torshovhagen Barnehage. Kom inn i barnehagen, spurte etter styrer Lene, fikk beskjed om at hun ikke var der enda og sendt videre til en ped.leder som hadde ansvaret. Nevnte ped.leder hadde ikke hørt om noen vikar, men sendte meg rett ut på tur med en av småbarnsavdelingene. Jeg storkoste meg med flotte barn og voksne, helt til telefonen deres ringte - jeg var i feil barnehage! Hadde forvillet meg inn i Torshovgata Barnehage som lå på samme haugen som Torshovhagen Barnehage, de hadde til og med samme gatenummer. Vikarbyrået hadde ringt tre ganger, sendt en svært bekymret melding og til og med ringt mamma - som heldigvis ikke var hjemme. Var ikke så kjepphøy da jeg ringte opp igjen for å melde fra om hva som hadde skjedd. Snakk om å gjøre flott førsteinntrykk - ikke bare EN gang, men to dager på rad...

Så jeg har gledet meg til å begynne i ny jobb, med blanke ark og fargestifter tel. Kom på Kick-Off i går og fant fort ut at mitt blanke ark allerede har fått stygg rabling i hjørnet. På en av de fantastiske soldagene forrige uke klarte jeg ved et uhell å klemme fingrene til en to-åring i isboksen på Ica. Stakkars jente. Syntes jeg hadde sett moren hennes før, men tenkte ikke noe mer over det før jeg steg inn på møterommet og oppdaget at joda, jeg hadde sett henne før. Hun er faktisk en av de faste ansatte som jeg skal jobbe med hele sommer. Herlig. Særlig morsomt var det da hun spurte; "du, bor du på Bjølsen?"...

Heldigvis tok hun det hele med svært godt humør, og jeg kan love dette - det var i alle fall ingen som brydde seg meg hvordan jeg bar med meg de varme klærne mine!

Sola er god, sola er toppen!

2008-04-22T18:16:00.003+02:00

Det er noe rart som skjer med oss frosne nordboere i det de første varme vårdagene hilser på. Vi skulker jobb og skole, spiser is til vi sprekker og kaster både klær og hemninger. Det kryr av glade mennesker utenfor vinduet mitt - etter tre måneder i Oslo har jeg oppdaget at jeg faktisk har flere naboer enn dem som griser på kjøkkenet mitt.

Jeg elsker sola, elsker våren, elsker livet. Og så bekymrer jeg meg litt for at jeg ikke eier hverken sommerklær eller penger å kjøpe sommerklær for.

Ny giv

2008-04-18T23:18:00.003+02:00

Etter å ha storkost meg med å lese mine egne blogginnlegg, mimret over tiden i Nicaragua og plutselig husket de små, søte tingene som jeg allerede hadde glemt - ja da bestemte jeg meg for å begynne å blogge igjen. Følg med, følg med.

Snart paa vei hjem!

2007-12-19T22:22:00.000+01:00

Naa sitter jeg alene i en av verdens stoerste byer og teller timer til flyet mitt gaar. I skrivende stund er det bare litt under fem timer til jeg er paa vei mot London, og jeg klarer nesten ikke aa vente! Det skal bli veldig godt aa komme seg vekk fra Mexicos forurensing, oeyne og hals har svidd i tre doegn, det er ikke stas aa vaere en kontaklinsebruker med astma under slike omstendigheter. Det er ikke rart gateselgerne bruker munnbind, for aa si det saann! Tre doegn i denne lufta har sikkert gjort like mye skade som tre maaneder med passiv roeyking i Leon, saa naa er det bra jeg snart er hjemme i frisk fjelluft.

Det er noen ting jeg gleder meg veldig til:

- JUL! :)
- vedovnvarme...
- aa lage meg min egen mat. Som Goeril sa i melding (fritt sitert): "Broedskivene er akkurat like gode som vi droemte om, og det beste er at de ligger i broedboksen!"
- sofa. Rett og slett en sofa, til forskjell fra seng, pinnestol, gyngestol og hengekoeyer.
- dyna mi. Ikke laken, ikke laken med ullteppe paa, men dyne. Jeg skjoenner ikke at resten av verden ikke har oppdaget denne fantastiske oppfinnelsen!
- aa kjoere bil uten aa vaere livredd.
- aa tusle rundt i morgenkaape helt til det er middag.
- snoe, tro det eller ei...
- aa moete alle dere jeg er glad i! :)

Det er ogsaa noen ting jeg er fryktelig glad jeg ikke skal gjoere paa en stund:

- aa pakke sekken hver gang jeg skal ut av hotellrommet, og ...

- ...aa skru inn den &/*%(^*% kodelaasen min!

- aa spise egg, ris, boenner og bananer.

- aa stikke meg ut over alt.

- aa bli ropt etter paa gata.

- aa kjoere buss etter buss etter buss...

- aa aldri slappe fullstendig av.

- aa hele tiden maatte ordne og styre og fikse og SPOERRE folk. Jeg skal aldri spoerre noen om noe i resten av mitt liv! (eller i alle fall paa en stund...)

Syden

2007-12-09T01:38:00.000+01:00

De siste dagene har vi holdt til paa Isla Mujeres utenfor Cancun. Eller, det er vel ikke saa farlig hvor paa kartet vi har vaert, for saann egentlig har vi vaert i Syden. Og som alle vet, Syden er Syden, og det er ikke noe saerlig vits i aa vite om denne spesifikke Sydenen her er i Hellas, Tyrkia, Costa del Sol, Kanarioeyene eller altsaa da i Mexico. Her er de fleste Sydenklisjeene til stede; solbrente mennesker, mye alkohol, dyre solsenger med coca-cola parasoller som oedelegger den ellers fine stranda, 2 for 1, leilighetshoteller, kelnere som selv ikke etter at du har snakka til de fire ganger paa spansk ikke skjoenner at du ikke snakker engelsk, glorete souvenirer, t-skjorter med trykk som blant annet "save water, drink beer" og "FBI- Female Body Inspector" og lokale playboyer. En av solsengselgerne oppsummerte det greit: "Hey chicas! You need sunbed? No? Umbrella? No?! Boyfriend?".

Det er greit med en paaminnelse om hvorfor jeg vanligvis velger meg mer spennende reisemaal enn Syden. Men, when in Rome, do as the Romans - og when in Cancun, do as the Americans. Vi har hatt tre dager paa den cocacolabefengte stranda, strukket ut med julesanger paa oeret og solfaktor i sekken. For foerste gang i mitt liv har jeg i dag solt meg med faktor lavere enn 20 uten aa bli brent. Enten har jeg faktisk faatt litt grunnlag selv om brunfargen helst kan bli beskrevet som lysebeige, ellers har hordene med Sydenturister faatt daarlig valuta for pengene og faatt seg en sol som ikke virker...

I morgen reiser vi til Cuba, og da blir det lenge til dere hoerer fra meg. Paa Cuba er nemlig internett saa svindyrt at det ikke frister aa proeve en gang. Jeg regner med jeg kommer meg paa nett igjen neste mandag, sa koser jeg meg paa fint hotell i Mexico City helt alene. Fram til det er det lov aa sende tekstmeldinger for aa holde meg oppdatert, selv om jeg paa ingen maate lover svar!

Noen ganger er det slitsomt....

2007-12-07T03:57:00.000+01:00

Noen ganger er det slitsomt aa vaere backpacker. Mandag 18.30 dro vi fra Antigua med Flores og Tikal som maal. Etter en time paa shuttle maatte vi vente halvannen paa bussterminalen i Guatemala City, foer bussen endelig dro i nitida. Det er ikke saa lett aa sove paa buss, saa da vi ble satt av i Flores 04.30 paa tirsdag var vi baade troette og forvirra. Bussen skulle kommet en hel time senere, og som de ekte turistene vi var skulle reisebyraaet der vi hadde bestilt pakketur til Tikal moete oss paa bussholdeplassen og vise oss til et hotell. Men, naa satt vi der da, midt paa natta i en ukjent by, uten anelse om hvor vi var. Alene. Det er vel ingen overdrivelse aa si at vi ikke var saerlig hoeye i hatten, der vi satt og putta minnepenner i pengebeltet i haap om at ingen skulle stjele bildene vaare. Gleden var stor da en blid mann hoppa ut av en van og spurte om vi var Mima og Tuna. Halv seks om morgenen sjekket vi inn paa hotellet, og to timer senere dro bussen vaar til Tikal. Der tusla vi rundt i fire timer; myggen beit og sola steika, men der var fascinerende baade med mayaruiner og apefamilien som slang seg over stien der vi gikk. Tilbake i Flores gikk tiden med paa aa proeve hardt aa faa veksla til oss litt dollar til grenseovergangene (bare delvis vellykka), bli kidnappa av en skremmende selskapssjuk tsjekker som ville fortelle oss om Cuba, og til se en daarlig film vi begge hadde sett fra foer (og saa ble det ikke engang noe skikkelig love, jeg foeler meg snytt!) Dagen etter var det opp klokken fire for busstur til Mexico. Moro aa ha betalt 30 dollar for en buss der det bare er plass til en og en halv rumpe paa hvert dobbeltsete - det er jammen meg bra jeg ikke har lange ben i tillegg... To grenseoverganger og foelgelig to land senere ble vi satt av paa bussterminalen i Chetumal, Mexico, der vi fikk i oss dagens foerste skikkelige maaltid; varmt hamburgerbroed med noe tvilsomt fyll. En halvtime senere bar det videre med ny busstur til Cancun, der vi var fremme halv elleve om natta. Taxitur til hotellet vi ville bo paa; fullt. Fullt over gata ogsaa, saa taxisjaafoeren kjoerer oss til et dritthotell med skyhoeye priser. Jippi. Ut og proeve aa spise middag i ellevetiden, foer vi stupte i seng ved midnatt. To doegn, aatte timers soevn, men derimot 28 timer paa buss. Noen bedre?

Og noen ganger er det saa fantastisk aa vaere backpacker. Som naar man midt paa natta moeter diagnoserare amerikanere som hevder han sitter i Flores fordi han skal til Brasil. Som naar guiden vaar er den lokale Tom Jones og har toeffe Ray Ban pilotbriller. Som naar en kritthvit prinsesse med safarihatt klarer aa himle med oeynene og "nestenbesvime" fire timer i strekk under guiding, og mest av alt minner oss om en engelsk adelskvinne i India under kolonitiden. Ikke minst som naar man finner ut at den nevnte engelske rosen har bodd i Brasil i 30 aar. Som naar hvite kroellehunder med knallrosa oerer og labber blir jaget nedover gata av en hund som ligner paa Lady i Lady og Landstrykeren. Som naar mannen i nabohuset lister seg ut klokken fem om morgenen og legger "smellematte/fyrverkeri/bombe" paa gata og skremmer oss nesten til doede. Og naar man endelig ligger paa stranda paa Isla Mujeres og vet man ikke skal noe sted paa en stund...

Hjemmeeksamen 2

2007-12-03T20:09:00.000+01:00

Ferdig. Ferdig. Ferdig. Ferdig!

Juleferie. Juleferie. Juleferie. Juleferie!

Julestemning

2007-12-02T01:08:00.000+01:00

Svetten siler som vanlig ned over panna mens jeg baner meg vei mellom tortilladamer, cd-selgere og gatebarn. "Preciosa", mumler en gutt som gaar forbi, en annen lager et froskekyss med lyd som skjaerer gjennom marg og bein. Den gamle dama med de lyse pigmentflekkene rekker som vanlig ut en skjelvende haand, "Un peso, por favor?". Bak meg hoerer jeg en vanndames monotone rop: "elaguaelaguaelaguaelaguaelagua!", det tutes fra alle retninger og ved siden av meg sykler en hel familie forbi; far paa setet, mor paa stanga og barna paa henholdsvis styret og mors fang. For aa komme til butikken maa jeg foerst faa sneket meg gjennom alle bodene paa fortauet, og svare hoeflig "no, gracias" paa alle forespoersler paa om jeg vil ha en ny vifte, lodd, regnpocho eller juletre. Plutselig gaar det opp for meg hva jeg ble spurt om - sa han virkelig juletre? Jeg maa sjekke, og joda, paa fortauet i Leon staar de linet opp, sikkert femten plastjuletraer i en grell groennfarge, med julepynt hengende fra veggen bak. Jul? Naa? Her? Det er 24. oktober, 32 grader og at det snart er jul er en tanke som ikke har streifet meg engang. Blir det virkelig jul uten snoe, kulde, klementiner, Jul i Skomakergata og marsipangriser som kommer altfor tidlig i butikkene?

I dag er det 2. desember, og jeg har lenge verket etter aa skrive et blogginnlegg om jula. Jeg har vaert streng med meg selv, for selv om det har vaert jul i Mellom-Amerika en god maaned allerede, er jeg av dem som mener jula begynner 1. desember eller 1. soendag i advent - avhengig av hva som kommer foerst. Nicaraguanere er ikke av samme oppfatning. I ukesvis har supermarkedet vaert fylt av ikke bare plasttraer, men ogsaa julepynt, glitter i all verdens stygge farger, julekaker, julesjokolade, julegavepakker og julemusikk over hoeytalerne. Smaabutikkene var pyntet til randen allerede i midten av november, og gatebodene renner over med alt mulig juggel. Det meste lukter mistenkelig amerikansk. Det er da litt underlig at den latinamerikanske nissen har tjukke klaer med ullkanter paa i 30 varmegrader? Er det ikke litt rart at de selger halm-reinsdyr med slede i en region der det aldri snoer? For aa ikke snakke om "grantraerne", all den tid jeg har til gode aa se noe som ligner paa bartrear? Julemusikken er ogsaa et kapittel for seg, her rockes det rundt juletreet, jingles i bjeller, droemmes om en hvit jul, det store flertallet av moedrene kysser visst julenissen,og er det ikke fortenner som er det stoerste julegaveoensket saa er det rett og slett deg.

Selv tusler jeg rundt i julestyret og er litt smaatrist fordi jeg ikke faar julestemning. Jeg savner adventstiden i Norge. Jeg savner adventsstjernene i vinduet, savner julekalenderen tante sydde til meg for tjue aar siden, savner barne-tv, savner gloegg og pepperkaker, savner julegavelaging i barnehagen og "paa laaven sitter nissen" 20 ganger om dagen. Jeg savner til og med aa maatte loepe paa do tjue ganger om dagen (og to om natta...) fordi jeg har spist saa altfor mange klementiner... Jeg savner snoe og kulde, og er enda mer bestemt paa at jeg aldri, aldri skal feire jul i et annet land. Jeg gleder meg til aa kjoere gjennom julegata i sentrum litt over midnatt 21. desember, og suge inn den deilige, friske lufta!

Men, en god ting med aa vaere her i Guatemala rett foer jul er at vi kan shoppe artesanias som gale og skylde paa julegaver! Er spent paa om vi klarer aa loefte sekkene vaare naar vi i morgen reiser videre mot neste maal paa veien, Flores og mayaruinene i Tikal.

Kulde

2007-11-29T04:50:00.001+01:00

Etter tre maaneder med svette og lite klaer har vi faatt et lite kuldesjokk her i Antigua, Guatemala. Her rusler folk rundt i ullgensere og boblejakker, og genseren min var plutselig litt tynn. Det er deilig aa ha paa seg klaer, saerlig for meg som ikke liker sommeren i Norge fordi jeg maa gaa i sommerklaer. I morgen skal jeg storkose meg med stroempebukse paa, og som Nina nettopp utbroet: "Det er godt aa fryse litt igjen!"

Honduras

2007-11-28T01:35:00.000+01:00

Me era i Honduras. Her har alle kvite plast-cowboyhatta, lange machetu som dei frakta paa bussan og tek kantklyppen med, foelk snakka engelsk og paa Roli's place kunne me trekkji ned dopapiret i do! Roli gidd dessuten ikkji hjoelpe turistan med noko, og det skriv han med tydelege ord paa veggen. I detta landet har vaktin store gevaer som dei peika rundt med, og nokon taa dei leikeslaass og stikk pistola inn i magen paa korare. Og dei har "si alguna vez", endaa oftar enn i Leon! Me maatte ta 8 keoyretoey for aa komma uss fraa Omoa te Copan Ruinas i jaar, tuktuk, skranglebuss, minibuss, taxi, endaa ein taxi, buss, skranglebuss og endele bilen te hotellet vaart - slik gaar det naar ein overvurdera transportsystemet i landet og trur det tek like lang tid aa komma se tebake som det tok aa komma se te. I Omoa har dei trekanta fort med toeffe kanona, bortvaska strand og restaurantprisa me ikkji skjoena noko taa. I Copan har dei mayaruina, store pyramidu og statua taa gamle menn utta tenna. Arti og imponerande, men minna me om heimeeksamen om blant anna nettopp mayaindianera. Heimeeksamen e ikkji arti. Tastaturet paa internettkafe i Honduras gjer sitt te at heimeeksamen e endaa verre enn e trudde paa forhaand, so daa skriv e blogg i staden for aa gjera noko fornufte. Lurt. I moergo shuttla me uss avgarde te neste land paa reisa, Guatemala. Der ska det handlast, etast biff og bakt potet, fleire ruina ska utforskast og so maa me nok ein latinamerikansk snartur innom den cubanske ambassaden for aa skaffe uss visum.

Og, og, og.... dei har varmt vatn her! Paa hotellet te 30 kroner natta har dei so varmt vatn at Nina maatte spe paa med kaldt vatn! Luksus!

Farvel, Leon

2007-11-23T23:33:00.000+01:00

Jeg kommer til aa savne...

... alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med her.
... aa henge paa verandaen paa Santiago.
... aa spise gallo pinto og egg til frokost.
... at det loeper gekkoer paa alle vegger og i alle tak.
... gekko-skvik.
... skolebussen til stranda.
... maten paa Taquezal.
... lange kvelder paa Mediterraneo.
... "Si alguna vez".
... aa loepe bort paa hjoernet for aa kjoepe vann.
... taxi til 3 kroner.
... gleden ved aa se at man faar stappa enda et menneske inn i en buss eller taxi.
... Dilcia.
... at det alltid skjer noen smaa, rare ting som faar meg til aa smile.
... sterk appelsin/bringebaerlukt etter myggsprayen
... brus paa pose.
.. latinomusikk.
... hengekoeyer.
... Flor de Caña.
... selgernes iherdige rop i gata: elaguaelaguaelaguaelagua!
... barna paa Barrilete.

Politisk grafitti paa veggen ved casa santiago

Jeg elsker dette bildet!

Her har jeg og Ylva bodd i tre maaneder

Leons katedral, den stoerste i Mellom-Amerika.

Gata "vaar"

Elektriske tjuvkoblinger

Hjemmeeksamen

2007-11-21T01:21:00.000+01:00

Umotivert. Umotivert, umotivert, UMOTIVERT.

Avslutningsfest

2007-11-19T00:27:00.000+01:00

Tiden her i Nicaragua har gaatt saa utrolig fort. I mange maaneder gikk jeg og gledet meg til aa reise, og vips er oppholdet over og folk gjoer seg klare til aa reise hjem. Paa fredag var det klart for semesterets siste fest paa Casa Iguana, avslutningsfesten. Iguana var pyntet til fest, punsjen og maten var enda bedre enn tidligere, og stemningen var paa topp. Det ble delt ut noen nydelige diplomer til alle, og selv naar diplom nummer 69 og 70 ble delt ut sto applausen i taket - for en fantastisk gjeng!

I tretida tuslet vi hjemover til Casa Santiago, og satt og skravla paa kjoekkenet da Goeril kom med knallideen; "vi rydder i kjoeleskapet!". Kjoeleskapet paa Casa Santiago er en historie for seg selv, selv for en som har bodd med Cathrine fra Sigdal. 24 mennesker deler et lite kjoeleskap, ingen vet hvilken mat som er sin slik at ting ligger der og raatner i ukesvis og drypper paa alt annet, og det aller beste: det har ikke blitt vasket en eneste gang siden vi flyttet inn. Jonna og Goeril skred til verket med en intensitet og besluttsomhet fremkalt av vino blanco og Flor de Caña, og kastet alt som ikke besto inspeksjonen. Jeg fikk oppgaven med aa vaske groennsaksskuffer og lignende - ikke lett i en knoettliten vask! Teatergatenjentene har i alle fall to ganger nytt godt av energien og den hygieniske sansen en god fest kan skape i fuffetoela, og da de andre stupte i seng fant jeg ut at det var dumt aa gi seg paa halvveien. Hvorfor ikke vaske hele kjoeleskapet naar man foerst har begynt? Det er vanskelig aa ikke bli ufin i spraaket nar jeg skal beskrive hvor ufattelig ekkelt det var, men bare det at det laa en to cm dyp dam av saft fra raatne groennsaker under groennsaksskuffen, burde vaere nok til aa gi dere en liten pekepinn. AESJ! Uansett ble kjoeleskapet saa skinnende rent det overhodet kan bli ved hjelp av kaldt vann, kjoekkenfille og oppvaskmiddel - og naa kan jeg endelig ha mat der igjen!

Etter endt vaskesjau slo Goeril og jeg av alle lysene paa hele casaen, la oss paa rygg og saa paa stjernene. Goeril er en stjernejente, og laerte meg villig vekk om roede kjemper, hvite dverger og svarte hull. Du skal ikke se bort i fra at det ble litt filosofering over universets stoerrelse og meningen med livet ogsaa, foer vi la oss med hanen og soloppgangen.

Hjemlengsel

2007-11-14T23:04:00.000+01:00

Tusen takk for alle bursdagshilsener- paa sms, telefon, mail og facebook! Det er vanskelig aa beskrive hvor mye det betyr aa hoere fra dere alle her jeg sitter paa andre siden av jorda. Jeg maa innroemme at hjemlengselen sniker seg litt innpaa meg av og til, og da er det godt aa vite at dere der hjemme tenker paa meg og gleder dere til jeg kommer hjem. Ikke misforstaa - jeg storkoser meg her i Nicaragua og ville ikke byttet bort opplevelsene jeg enda har fremfor meg for alt i verden. Allikevel blir jeg sliten av aa vaere her. Det skjer saa mye hele tiden, og jeg er alltid redd for aa gaa glipp av noe. Hvis jeg har lagt meg til paa rommet mitt for en liten lur etter skoletid ligger jeg alltid og hoerer etter med et halvt oere paa hva som skjer utenfor vinduet. Det er dumt aa ikke hive seg med naar de andre gaar et sted; tenk om de opplever noe spennende og jeg bruker tiden min i Nicaragua paa aa vaere alene paa rommet? Etter nesten tre maaneder i Leon opplever jeg fremdeles noe nytt og spennende hver dag, og av og til foeler jeg at jeg er fullstendig mettet av inntrykk. Inntrykkene fortsetter aa stroemme paa uten at jeg har faatt tid til aa bearbeide de som allerede tar opp plass. Naar jeg en sjelden gang har klart aa sette av litt tid for meg selv, tid til aa prosessere alt som foregaar oppe i hodet mitt, ja da klarer jeg rett og slett ikke slappe av. Jeg blir faktisk mer sliten av aa skulle slappe av enn aa ha dagen spekket med aktiviteter.

Derfor kjenner jeg at det blir godt aa komme hjem den 20. desember. Det blir godt aa kunne legge seg i min egen seng, i et kaldt rom, under en tjukk dyne. Det blir godt aa kunne sove til jeg er fullstendig uthvilt - og ikke bli vekket av folk som roper utenfor vinduet mitt eller av at jeg er gjennomvaat av svette fordi vifta slutter aa fungere i sjutida. Det blir godt aa kunne tusle rundt i morgenkaapa i et kjent hus og endelig faa tid til aa tenke de tankene jeg skulle ha tenkt for lenge siden. Det blir godt aa snakke med folk som kjenner meg skikkelig, skikkelig godt, og det blir godt aa ligge i armkroken til Ivar og bare vaere stille sammen.

Vi snakker mye om aa reise hjem. Noen reiser hjem allerede rett etter eksamen - Ingunn sitter allerede paa flyet naar jeg skriver dette. Om faa timer er hun hjemme hos Terje og Tarzan, mens jeg har fem uker igjen. De fleste reiser hjem rett foer jul slik som meg. Det gaar sjelden en dag uten at vi har telling paa hvor lenge vi har vaert her. Fem uker til jeg reiser fra Mexico, og avhengig av dagsformen virker det som et oeyeblikk eller en evighet. Jeg teller tilbake, hva gjorde jeg for fem uker siden? Fem uker, det betyr at jeg har vaert her i tolv. To tredjedeler er tilbakelagt, og jeg foeler jeg har vaert her saa lenge, og samtidig saa kort. Jeg har blitt kjent med saa mange fantastiske mennesker her, og jeg foeler jeg kjenner dem saa utrolig godt etterhvert. Samtidig mimrer vi stadig tilbake til den foerste gangen vi traff hverandre - paa bli-kjent-treff, flyplassen eller her i Nicaragua - og det er ikke lenger siden enn slutten av august. Tidsoppfatningen blir forstyrret av aa leve i en liten boble i Nicaragua.

Norsk mat er det absolutt vanligste samtaleemnet blant studentene her i Leon. Vi rynker paa nesa over soett broed og kniser som smaabarn hvis noen deler av en melkesjokolade de har faatt tilsendt i posten. Vi blir ekstatiske naar vi bestiller noe ukjent paa tapas-restauranten og det viser seg aa vaere ku-i-kaal! Det stoerste komplimentet vi kan gi mat er at det smaker "nesten norskt". Flere ganger om dagen har jeg den samme samtalen med ulike samtalepartnere; hva slags mat savner vi mest? Jeg tror alle har det klart for seg hva deres foerste maaltid paa norsk jord skal vaere - jeg vil bli moett paa flyplassen med matpakke; speltbroed med baconpostei og majones, skummamelk rett fra kartongen og paa vei hjem skal det handles potetgull, roemme og dipmix. Roemme. Jeg har ikke spist roemme paa tre maaneder.

Det er godt aa naa snart vaere ferdig i Leon. Spanskeksamenene er over, jeg tror det gikk bra paa skriftlig og vet det gikk straalende paa muntlig, saa naa er det ikke saa mye som holder meg igjen her. Jeg er klar for aa reise, klar for aa se Honduras, Guatemala, Mexico og Cuba. Jeg gleder meg masse til aa oppleve noe helt nytt hver dag igjen, at alt det rare ikke har blitt hverdagslig slik det har her i Nicaragua. Det ser ut som om jeg reiser paa soendag eller mandag, Ingvild og jeg vender nesa mot Honduras. Der blir vi noen dager et rolig badested og skriver hjemmeeksamen, foer jeg moeter Nina i Tegucigalpa og reiser videre med henne. 9. desember letter flyet fra Mexico i retning Cuba, der vi skal suge inn kulturen og slikke sol en uke. Og vips, saa er jeg hjemme og feirer jul sammen med alle de jeg er aller mest glad i.

Corn Islands

2007-11-07T04:42:00.000+01:00

Siden Goeril og Ingunn var saa flinke edderkoppmordere/troestere paa krokodilleturen, bestemte jeg meg fort for at de naa skal vaere mine nye bestiser. Fra naa av blir de faktisk aldri kvitt meg. Bare saa synd de ikke bor i Oslo. Jeg maa inroemme at det blir lite effektivt aa sette livet paa vent hele den tiden det tar for Ingunn aa reise fra Trondheim for aa drepe edderkopper...

Hva bedre kan man saa gjoere med sine to nyutnevnte bestevenner enn aa reise til Karibien? Vi tilbrakte en noksaa oval weekend paa Corn Islands paa den karibiske kysten her i Nicaragua, to oyer som skal vaere Nicaraguas perle. Okay, det var fint. Men, ikke saa fint. Kanskje jeg har blitt bortskjemt etter aa ha vaert i sydhavsparadiser som Bocas del Toro, Ilha Grande og ikke minst Tinharé? Selv om jeg ikke ble slaatt i bakken av oeyas skjoennhet, hadde jeg som alltid her i Nicaragua en helg fullpakket med smaa rariteter.

Flyreiser i Nicaragua er et kapittel for seg. Ikke maa man vise legitimasjon for aa hverken kjoepe billett eller aa boarde flyet, det er ikke saa farlig om det piper litt i sikkerhetskontrollen, og paa mellomlanding i Bluefields er det ingen som tenker noe over at baade flyvertinna og pilotene tar seg en luftetur. Saa satt vi der da, tre uidentifiserte jenter med fri tilgang til cockpiten. Vi ser kanskje ikke ut som al-Quaida? Vel fremme paa Corn Islands er det moro aa vaere paa en oey der man egentlig snakker kreolsk-engelsk, i et land der man snakker spansk. Det ble foert mange samtaler paa to ulike spraak i loepet av fire dager. Noe sjakktrekk i forhold til eksamen var det vel ikke aa reise til oestkysten, naa er jeg fullstendig spraakforvirra. Det er eksotisk og spennende aa sitte paa rekke og rad i gyngestoler paa restaurant, mens et foell loper hylende forbi ute paa gata - frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ekstra rart aa oppleve at resten av oyea ikke en gang legger merke til det nevnte foellet. For oss som bor i et land der man maa passe seg saa man ikke kjoerer paa elgen, er det merkelig at fareskiltene paa Corn Island advarer mot krabber i veibanen. Det er fort gjort aa faa latterkrampe naar man tusler langs veien i moerket, paa jakt etter en taxi, og plutselig skjoenner hvorfor man har nettopp krabbeskilt paa Corn Island. Krabbene er enorme, og de har det ikke akkurat travelt med aa krysse gata. Det er uvant aa oppdage at alle servitoerene paa hele oeya har tatt et godt sniff av posene med hvitt pulver colombianske smuglere fra tid til annen maa dumpe utenfor kysten, og at de staar bokstavelig talt oppaa deg naar tre stykker skal faa en restaurantregning til aa gaa opp. Det er rart at taxiene ikke har skilt, men derimot fargerike knapper paa dashbordet og kalender med nakne damer i steden for wunderbaum.

Vi har faatt gigantiske boardingpass i plast, men identifikasjon har vi ikke maattet vise...

Okay, litt finere enn Norge i begynnelsen av november var det jo da!

En iguana som bodde i mursteinhaugen ved hotellet vaart

Goeril liker best aa ta bilder av seg selv

Hun er flink til aa ta andre bilder ogsaa da, stjal dette jeg, Goeril!

Midt under frokosten maatte vi plutselig springe av gaarde for en spontan photoshoot - se paa det fine lyset!

Sole seg i regnvaer? No problema, jeg ble solbrent uansett jeg! Kanskje oeyboerne syns vi var litt rare ogsaa?

Elgen faar dessverre ingen plass i Nicaragua; krabbene har tatt over fareskiltene og smaaflyene har tatt over solnedgangsbildene.

Krokodillesafari

2007-11-07T04:22:00.000+01:00

Man kan vel ikke gaa paa skole to kilometer fra et naturreservat uten aa ta en baattur for aa se etter krokofanter og andre skumle vesener? Forrige onsdag dro vi i alle fall paa krokodillesafari like ved stranda der vi har tilholdssted de fleste dagene, og gjett om vi fikk valuta for pengene! I loepet av en firetimers tur saa vi hele 13 ville krokodiller, noen svaere beist og noen bittesmaa. Guiden vaar klarte til og med aa faa fanga en babykrokodille, en liten jente paa ca fem maaneder, og holdt den stolt opp i baaten saann at vi kunne faa se skikkelig. De toeffeste turte til og med aa klemme litt paa den, selv syns jeg det var nok aa pirke den litt paa magen. Det er vel ikke akkurat jeg som burde ta opp arven etter Steve Irwin... I tillegg til krokofantene saa vi iguanaer, Nicaraguas sjeldneste fugl (som ser ut som en trestamme!), masse roede og gule krabber, masse store og fine fugler, en fryktelig soet vaskebjoern, og ikke minst noen stooore, giftige edderkopper. Doedelige, faktisk. Og der var jeg stuck i en baat langt inne i et naturreservat, kunne ikke akkurat hoppe i elva og legge paa svoem blant alle krokodillene heller. Da vi stoppa opp for aa se ekstra godt etter paa den skumleste av de skumle, rett ved siden av baaten vaar, ja da var jeg ikke akkurat hoey i hatten. Klarte saa vidt aa holde meg fra aa besvime, av redsel for aa falle over ripa og ned til en ventende skumling.

Sofie, Sanna og Kine paa vei inn i reservatet

Jeg klarer ikke helt aa se paa dette bildet selv, men jeg maa bare legge det ut sa dere faar en forstaaelse av hva jeg faktisk maatte gaa gjennom. Saerlig artig var det da den begynte aa kravle litt i detfine, knallgule nettet sitt...

Heldigvis passa Ingunn og Goeril godt paa meg, sveipa vekk mindre edderkopper fra baaten, avleda oppmerksomheten da vi stoppa midt unde en kjempeedderkopp og bytta villig plass saa jeg kom meg lengst mulig vekk. Takk, jeg er saa glad i dere!

Dagens stolteste, han heiv seg over ripa og greip tak i krokodilla kkurat i det den skulle gjemme seg i vannet. Selvfoelgelig akkompagnert av en betydelig mengde hyl fra aatte norske jenter.

Ingunn er nok naermere sitt eget program paa animal channel enn undertegnede, hun har vaert ekstatisk i mange dager over naerkontakt med krokodilla.

Jeg var ikke like toeff, men hvem av dere hadde egentlig forventet det?

I Nicaragua...

2007-10-29T21:32:00.000+01:00

- I Nicaragua blir de aldri lei av aa rope etter oss paa gata. Det morsomste er bittesmaa menn som kaller meg chelita "lille hvite jente", samt de som helt noeytralt mumler chele (hvit) naar man gaar forbi - som om de maa forsikre baade seg og meg om at jeg fremdeles er hvit.

- I Nicaragua er det aldri vann i dusjen naar jeg trenger en dusj.

- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig at kassadama begynner aa telle penger eller legge oppi veksel naar hun har scanna inn saann ca. halvparten av varene mine.

- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig med tre eller til og med fire mennesker paa en og samme sykkel; far paa setet, mor paa stanga og barna paa styret. I gaar kjoerte vi forbi to gutter som syklet avgaarde med til sammen tre sykler - en gutt sykla, en gutt satt paa stanga, og saa holdt de hver sin sykkel paa utsiden. Spennende konsept.

- I Nicaragua er det heller ikke uvanlig med fem, seks eller fjorten mennesker i taxiene. Taxisystemet er et slags kollektivsystem der sjaafoeren tar opp passasjerer selv om taxien allerede er i bruk, og er man riktig uheldig kan man faa seg en laaaang rundtur i byen foer man blir sluppet av der man skal. Der det er hjerterom er det husrom, og i taxiene i Leon er det saa definitivt hjerterom. Sju nordmenn i samme taxi? No problema! Ti skolebarn i en og samme taxi? No problema!

- I Nicaragua har taxiene, bilene og bussene et innfloekt tute-moenster vi enda sliter med aa finne ut av. Tute-anledningene vi foreloepig har identifisert er: Pass-deg-tutet, her-kommer-jeg-tutet, hvorfor-staar-trafikken-stille-tutet, alt-gaar-nok-mye-fortere-hvis-vi-alle-tuter-i-kor-tutet, hei-paa-deg-kompis-tutet, oi-der-gaar-det-en-chele-tutet, jeg-har-plass-tutet, jeg-har-ikke-plass-tutet, takk-skal-du-ha-tutet, ha-det-bra-tutet, se-jeg-har-en-chelita-i-bilen-tutet, og det-uidentifiserte-tutet som jeg har en mistanke om at kan vaere ganske mange ulike typer tut. For de av dere som maa ha det inn med teskje; det er mye tuting!

- I Nicaragua er det mye smelling ogsaa. Nesten hver kveld har en eller annen helgen bursdag, og dette maa selvfoelgelig feires med fyrverkeri med mye lyd og lite lys.

- I Nicaragua gaar det ogsaa noe som hoeres ut som flyalarm hver dag klokken 0700 og 1200.

- I Nicaragua er det logisk aa putte drikkevarer paa pose. Lyst paa melk? Paa pose. Vann? Ved mange anledninger paa pose. Ferskpressa juice fra gateselgere? Jada, pose. Brus paa glassflaske fra gateselgere? Akkurat ja, de heller brusen i en pose, stikker et sugeroer i posen og slaar en knute paa det hele.

- I Nicaragua er det helt greit at paakjoerte hester blir liggende paa veien, og lukte doed og fordervelse; i flere dager foer noen gidder aa slepe den et annet sted. Sannsynligvis bare ut i groefta, ute av syne og saa videre...

- I Nicaragua er det ikke saa rart at noen kjoerer paa hester, siden veien til tider er okkupert av baade hester, kuer, griser og hoener.

- I Nicaragua kjoerer de som noen griser, saa det er kanskje ogsaa en del av forklaringen.

-I Nicaragua jobber det minst tre stykker paa hver buss; sjaafoeren, konduktoeren og han som henger ut av doera og roper hvor de skal. Dette moensteret er saa godt innarbeidet at Kulturstudier loenner en mann for aa henge ut av doera paa skolebussen vaar, selv om vi ikke tar paa flere passasjerer.

- I Nicaragua sitter gjerne hele familien i gyngestol paa fortauet, slik at man foeler man gaar midt i stua til folk naar man gaar langs gata.

- I Nicaragua er det ikke vanlig aa fortelle at det er noe man mangler i det man deler ut menyene. I steden satser man hardt paa at ingen i selskapet paa aatte har lyst paa hverken kjoett eller fisk, og rister oppgitt paa hodet naar de dumme chelene forsoeker aa bestille. En annen klassiker er aa ikke si fra at man ikke har det som er bestilt foer chelene har ventet i to timer og alle andre forlengst er ferdige med aa spise.

- I Nicaragua hender det titt og ofte at klaerne kommer tilbake fra vaskeriet skitnere enn det de var da de ble levert inn. Dessuten stjeler de trusene vaare (se forrige innlegg...)

- I Nicaragua vasker man over det samme gulvet sju ganger rett etter hverandre; uten vann - men gjerne ved bruk av haandkle og flytende vaskemiddel.

- I Nicaragua har vi en egen liten hjoerne-galning som holder til et halvt kvartal fra huset vaart. Det skrangler i loese skruer, men han er veldig soet naar han med stor overbevisning slaar ut med armene og roper: "Noruega! I love you! Jai alskar dai!". I dag fulgte han oss helt til bussen og hadde en fin historieforelesning som gikk fra kakekasting via William Walker til hvordan nordmenn var de foerste som oppdaget Amerika. Moro.

Karneval og regntid

2007-10-22T21:50:00.001+02:00

Man skulle ikke tro det, men det finnes steder der det i perioder regner mer enn i Bergen. Den observante leser vil raskt kunne regne seg frem til at Leon, Nicaragua er et slikt sted. I skrivende stund har det regnet i ett i over to uker, landet sliter med flom, og jeg sliter med mitt oerlille bikiniskille som allerede er borte igjen. Erfaringene jeg har tilegnet meg etter tre aar i vestlandets hovedstad kommer godt med naar det gjelder aa se positivt paa situasjonen, hvis regner varer i 89 dager i strekk har jeg i alle fall kommet meg ut av landet foer den tid! Egentlig er det litt deilig med regn ogsaa - skolen har midlertidig blitt flyttet til byen, og det innebaerer at jeg plutselig har mer fritid. Jeg gjennomgaar en periode med akutt skoletroetthet, saa det aa kunne henge litt paa internettkafe etter at timen er over for dagen gjoer meg nada. Maa vel bare ta meg tak i nakken og begynne aa jobbe litt igjen, eksamen naermer seg med stormskritt, og jeg er ikke paa langt naer klar for aa snakke spansk i 20 minutter paa muntlig eksamen. Hvis noen har et ordforraad aa sende i posten tar jeg i mot med takk, tror det akkurat skal komme frem i tide hvis du sender det i morgen!

Paa fredag hadde vi karneval paa Casa Iguana. Paa grunn av en mistenkelig stor mengde truser som forsvinner fra vasken vi leverer til Bigfoot (et hostel der vi faar vaska klaerne vaare), bestemte Ingunn og jeg oss for aa vaere trusetyvene fra Bigfoot. Vi piratkopierte layouten paa Bigfoots egne t-skjorter, og endte opp med t-skjorter der det sto 100% Trusetyv. Dette kompletterte vi med paasminka b-gjengbriller og truser hengende fra alle lommer. Man faar ikke mer moro enn man lager sjoel! Moro var det paa selve karnevalet ogsaa, folk hadde vaert veldig kreative og det var en masse flotte kostymer.

Til Panama, til Panama!

2007-10-19T01:15:00.000+02:00

Endelig er det tid for turblogg - vannskada router og ufattelig dårlig stømtilgang på dataen min har forhindret meg i å skrive tidligere. Irritert? Neida!

Etter seks uker her i Leon bar det altså ut på tur, perfekt timing for min del. Hadde begynt å bli litt lei den samme byen, de samme folka og det samme opplegget dag ut og dag inn, så da passet det bra med en uke på eventyr. Min reisekompanjong denne gang ble Nina, som også har blitt lurt inn i å loffe rundt med meg i fire uker etter eksamen. En flott generalprøve for oss, og hvis ikke Nina har blitt fullstendig skremt av meg som slår på lyset altfor tidlig i våkningsprosessen, så tror jeg vi skal klare oss fint på tur sammen!

Første stopp var Panama City. Her nøt vi den første varme dusjen siden slutten av august, det var nesten så bare DET var verdt ca 30 timer på buss i forkant. Følte oss plutselig så rene og velduftende - du skal ikke komme her og si at kaldt vann gjør samme nytten. Nesten like spennende som varm dusj var det vi faktisk hadde kommet for å se - Panamakanalen! Selv om ingen av oss er så inne i hverken slusemekanikk eller skipsfart, var det interessant å se de store skipene passere Miraflores-slusene med maks en halvmeter klaring på hver side. Fascinerende hvordan man kan løfte sånne giganter ved hjelp av en så vanlig ting ( i alle fall for dere som ikke bor i Leon...) som vann. Jeg syns også det var spesielt å være på et sted/institusjon som har hatt, og fremdeles har, en så stor betydning for verdensøkonomien. Senere samme dag tok vi en taxi til Panama Viejo, gamle Panama. Dette er ruiner av den opprinnelige Panama City, som ble forlatt etter et piratangrep på 1600-tallet. (Om jeg nå husker riktig..) Her fikk vi guiding på spansk, og med litt hjelp av engelsk tekst fra plakater skjønte jeg overraskende mye.

For min del er to netter i en Latin-Amerikansk storby mer enn nok, og dagen etter unte vi oss den luksusen å fly småfly til Bocas del Toro - et øyparadis på nordøstkysten av Panama. Her ble vi liksågodt fra søndag til fredag, vi storkoste oss i vår egen litt karibiske himmel. Vi bodde på et koselig hotell som sto på påler over vannet, så delfiner, snorklet på nydelige korallrev, jaktet på knallfargede fisker, lå på kritthvite strender med blåblått hav, spiste deilig mat og brownies til dessert, koste oss med amerikanske serier på tv, tok varm dusj etter varm dusj etter varm dusj, fikk en venn som het Kaptein Salsa, ble kurtisert av Kaptein Salsa, ble uvenner med internett, fikk antydning til bikiniskille, og et par dager var vi til og med så flinke at vi pugget spanske verb og leste Lola Lago. Ikke så aller verst, som vi sier i Hallingdal.

Så var det dessverre tid for å vende nesa mot Nicaragua og Leon igjen. En natt i San Josè, hovedstaden i Costa Rica, ble en uforglemmelig opplevelse. På grunn av at vi skulle reise med bussen klokken fem om morgenen la vi oss inn på verdens rareste hostel like ved busstasjonen. Det er det styggeste huset jeg har sett i mitt liv, vi hadde ikke en gang en skikkelig dør til rommet (en sånn med klinke og lås, vet du). I steden hadde de bare en dør som gjerne kunne tilhørt et uthus, og vi fikk utdelt en hengelås med nøkkel. Rommet vårt var et glassbur midt i stua, der de hadde hengt opp gardiner i fem ulike mønstre for å hindre innsyn, og på vårt bittelille rom hadde de trengt inn et lite bord med noen enorme, falske prestekrager. Paradoksalt nok hadde dette hostellet prioritert å bruke tid og krefter på å lage sin helt egen hjemmeside på internett. Sønnen til paret som drev hotellet, unge her etellerannet Antonio etellerannet Lopez, alder ca 4 og fryktelig søt, ble henrykt over å få "besøk" (i følge gjesteboka var det av en eller annen grunn ikke noe stort renn med gjester), og endte opp i en karatefight med Nina. Det hele endte med at han villig slo seg ned på rommet vårt, hoppa i senga og poserte for kameraet. Heldigvis har både Nina og undertegnede god erfaring med irriterende småbrødre, så ved hjelp av halvglemte lurerier fikk vi endelig gutten ut og hengelåsen på.

Faktisk var det litt godt å komme hjem fra tur. Ja, hjem til Leon. Hjemme. Hmm... En må passe seg så en ikke blir for bortskjemt med vann og strøm og internett-tilgang heller!

En liten oppsummering

2007-10-04T05:16:00.000+02:00

Bloggskriving i Nicaragua er ikke som bloggskriving andre steder. Plutselig sitter man i mørket, uten internett, men til gjengjeld med en flaggermus som flyr vilt omkring i stua. Jeg må innrømme at flaggermus ikke helt er min greie. Særlig ikke når de halvveis kræsjer i meg i mørket. Kan hende jeg er litt kosesjuk etter seks uker borte fra kjæresten, men det er ikke flaggermus jeg helst vil at skal stryke meg på armen. Kjenner jeg er litt skeptisk til å sitte her.

Strandfest
På lørdag hadde vi strandfest på skolen. Folk diska opp med den deiligste grillmat; grillspyd med ferske grønnsaker, marinert kjøtt av alle slag og store, gule maiskolber. Undertegnede og Nina hadde slått til med ostepølser, pølsebrød og ketchup. Flott skal det være! Dagen ble brukt til soling, bading, surfing, skravling og hva enn annet man kunne ha lyst til. Lene og Heidi organiserte en lek der vi samlet inn penger til skoleprosjektet der vi arbeider som frivillige, og på slutten av dagen slo Kristine til med en godt planlagt runde av Beat for Beat. Da sola hadde stupt ned i horisonten og sandfluene begynte å bli plagsomt innpåslitne, tok vi bussen hjem. Etter en dusj og pizza levert på døra, dro vi på diskotek litt utenfor byen. Til tross for noen plagsomme dansesjarmører hadde jeg det fryktelig morsomt, så morsomt at jeg våknet dagen etter med en giga-vannblemme på stortåa (av alle steder.)

Proyekto Barrilete
Nå har jeg vært på Proyekto Barrilete for andre gang, og jeg kjenner at det gir meg mye å få jobbe direkte med barn som trenger det så mye. Prosjektet fungerer som et slags SFO, der barna får et lite måltid ris og bønner, tilsyn, omsorg og leksehjelp etter skoletid. Dette er barn som ikke får den oppfølgingen de trenger hjemme. Mange av foreldrene jobber i Costa Rica, og barna bor dermed hos besteforeldre som ikke har evner, tid eller mulighet til å hjelpe dem med lekser. Mange har foreldre som jobber lange dager for å få hjulene til å gå rundt, og blir dermed gående alene store deler av dagen. Lærerne som er tilknyttet prosjektet gjør det på frivillig basis, og forholdene på ”skolen” er under enhver kritikk. Toalettet er så vidt jeg skjønner helt ubrukelig, så å gå på do de timene de oppholder seg der er nesten umulig. Taket er rett og slett bare noen blikkplater som er støttet opp av noen tynne trestammer, og når det regner er det veldig få steder på gårdsplassen det er tørt. Det er i alle fall ikke plass til 80 barn på de tørre flekkene! På strandfesten samlet vi inn ca 3000 kr vi vil bruke på å reparere taket, eller helst bygge et helt nytt tak. Hvis noen der hjemme kunne tenke seg å hjelpe har vi opprettet et kontonummer dere kan sette inn penger på: 1645.03.07533. Pengene går uavkortet til prosjektet, og en norsk hundrelapp rekker langt her nede. Hvis noen bestemmer seg for å bidra må dere huske på å merke innskuddet med ”Proyekto Barrilete”, siden kontoen også blir benyttet til andre prosjekt tilknyttet Kulturstudier.

Prosjektuke
Neste uke har vi prosjektuke, eller friuke som er betegnelsen jeg har valgt å sette på den. Nina
 og jeg skulker en skoledag hver, og dermed setter vi allerede 3.30 i natt kursen mot Panama!
Kanskje treffer vi den vesle tigeren og den vesle bjørnen på veien?

Jakten paa nesesprayen

2007-09-25T20:10:00.001+02:00

I et land der man ikke snakker spraaket, der system og tjenestevei virker uforstaaelig og ulogisk og mañana mañana er den raadende ideologien, er det ikke bestandig saa lettt aa faa til det man vil, naar man vil det. Det tar fort en time aa levere toey til vask og to for aa handle frokostblanding og yoghurt. Det nytter ikke aa vaere skrubbsulten naar man gaar ut for aa spise, maten lar gjerne vente paa seg baade en og to timer. Man boer heller ikke vente til nesa er potte tett foer man skaffer seg nesespray.

Forsoek 1, mandag: Etter aa ha forstyrret alle de betalende gjestene paa Hotel El Convento der jeg proever aa skrive spanskinnlevering, maa jeg bite i det sure eplet og begi meg ut i Leons gater for aa kjoepe nesespray og smertestillende. Bla, bla i ordboka: smertestillende heter visst analgésico, det blir noeye notert paa haandbaken. Bla, bla... bla, bla... bla, bla.. Nesespray staar visst ikke i ordboka, ei heller spray slik at jeg har muligheten for aa konstruere ordet spray til nesa. Da faar vi satse paa det alltid like effektive kroppsspraaket. Paa apoteket gaar jeg for det tryggeste foerst:

"Quiero un analgesico, por favor?" (jeg vil gjerne ha smertestillende)

Jeg maa omtrent krangle meg til aa faa helt vanlig smertestillende, her i landet er det nemlig ikke en mulighet aa ha vondt i hodet uten at man har en betennelse, og man boer ta antibiotika; om ikke annet saa bare for sikkerhets skyld. Dama ser rart paa meg og rister paa hodet, dumme chele som paastaar hun bare har vanlig smerte. Saa tar hun opp et pillebrett og klipper ut tre tabletter til meg. Mañana, mañana - jeg trenger sikkert ikke mer enn tre tabletter akkurat i dag, saa hvorfor skulle jeg oenske aa faa flere? Saa var det nesesprayen sin tur:

- Necesito tambien un *pysjt-pysjt* para la nariz. (Jeg trenger ogsaa en *pysjt-pysjt* til nesa) Nesespraybevegelser selfoelgelig inkludert.

Rart blikk fra dama. Jeg gjentar. Enda rarere blikk fra dama. Jeg proever paa andre maater. Dama gaar over til "dumme-hvite-jente-staar-du-her-og-tuller-med-meg-blikket". Jeg leter desperat etter en loesning.

- "No respiro tan bien." (Jeg puster ikke saa godt)

Aha, forstaaelse i blikket og jammen kommer hun ikke med noe som riktignok har rar form, men det staar da vitterlig paa at det er til tette neser. Glede! Jeg betaler og rusler lykkelig tilbake til hotellet, der jeg smetter inn paa do for aa ta i bruk nyervervelsen. Nedtur.. Det var ikke nesespray, men et slags mentholatumpulver som iser ned halve hodet og etterlater nesa like tett.

Forsoek 2, tirsdag: Nytt forsoek, denne gangen paa stoerre apotek og med brukt Otrivinflaske i haanda. Saa var det bare aa skjoenne systemet da, her er det nemlig tre koeer som flyter inn i hverandre, og folk flyr fra den ene til den andre uten at noe moenster blir tydelig for en forvirret nordmann. Stiller meg til slutt opp bak de med reseptene sine i haanda, om ikke annet blir jeg vel geleidet til riktig koe. Fem minutter gaar. Ti. Femten. Jammen er det min tur! Rekker dama den tomme flaska; - "Tienen algo como este?" (Har dere noe som dette?) Rart blikk, men hun slaar det da opp paa dataen. En annen dame kommer til. De diskuterer veldig over dataen. En tredje dame kommer til. Til slutt spoer hun meg om det er til nesa. "Si, si". Ja, da har de det visst plutselig allikevel. Saa maa jeg gi henne navnet mitt, noe som selvfoeligelig tar en halv evighet, foer jeg tydeligvis skal gaa videre til en av de andre koeene. Jeg stiller meg opp, og ingenting skjer. Skjoenner ikke systemet for fem flate oere, noe som nok syns paa meg. Til slutt spoer dama denne kassa litt bryskt om navnet mitt, jeg betaler 15 kroner, faar en kvittering og er plutselig koeloes igjen. Naa er det heldigvis bare ett alternativ igjen, saa etter nye ti minutter i koe faar jeg levert kvitteringen min og faar en pose med Otrivin i retur. Lykke!

Kommer paa internettkafe og finner ut at jeg skal unne meg selv og de som sitter ved siden av meg en god spray i hvert nesebor. Aapner pakka. Nesedraaper, ikke nesespray....

Blir det et tredje forsoek? Jeg faar sette meg ned meg ordboka og stotre meg gjennom pakningsvedlegget til nesedraapene, men jeg maa innroemme jeg snart vurderer aa la det renne.

Lørdag morgen

2007-09-22T17:11:00.000+02:00

Det er lørdag morgen her på Casa Santiago, og jeg sitter alene i spisestua og koser meg på nettet. Nesten alle på hele huset er på tur, og det er deilig å kjenne litt på det å få sitte alene et par timer. Noen ganger har jeg et behov for å få samlet tankene mine, og det er ikke så lett i et land der rakettene smeller til alle døgnets tider, og i et hus der 25 mennesker er sosiale til enhver tid. En liten stund sånn på morgenkvisten gjør meg klar for en dag som skal inneholde katedralbesøk med Gøril og verbpugging med Sofie.

Foreløpig har dagen inneholdt store humørsvingninger; Molde vant 4-2 over Bodø-Glimt og er i praksis klare for eliteserien 2008. Det virker likevel overfladisk og dumt å glede seg over slike filleting når jeg samtidig leser om Mina og Maryam som stadig går og kikker ut av vinduet i påvente av å bli sendt tilbake til Iran. Hvilken rett har vi som nordmenn til å bestemme over skjebnen til andre mennesker? Ingen annen rett enn at vi var så ufattelig heldige at vi ble født i Norge og ikke Iran eller Somalia. Vi har ikke opparbeidet oss retten til trygghet og frihet, vi har bare hatt flaks med retningen storken fløy oss i. Hvordan kan vi da være så bortskjemte at vi ikke vil dele den friheten og tryggheten med andre?

Nasjonaldag og kaffefarm

2007-09-17T05:25:00.001+02:00

Nasjonaldag

I Nicaragua er det 17. mai hver dag, det er alltid en eller annen bråkete parade som trommer seg forbi. De siste ukene har det vært ekstra mye bråk, siden skolebarna har øvd seg til nasjonaldagen som var nå på fredag. Nicaraguas nasjonaldagsfeiring er overraskende lik den vi finner i fedrelandet Norge; skolebarna paraderer bak skolens fane mens skolekorpsene gjør sitt beste for å overdøve hverandre. Bunadene er riktignok byttet ut med kortkortkorte drillpikeskjørt, og i følge sikre kilder er det skolen med de korteste skjørtene som hvert år vinner 1. premien for beste parade. Urettferdig? Sånn er det rett og slett i Nicaragua. Hvite jenter får ekstra mye oppmerksomhet her i landet, til tider blir det litt for mye av det gode. Som de eneste cheles som så paraden utenfor Iglesia San Fransisco fikk Gøril og jeg uforholdsmessig mye oppmerksomhet fra mannlige tilskuere, jeg vil gå så langt som å si at en liten latinolover på andre siden av gata neppe kan ha fått med seg mer enn en halv drillpikeskjørtekant under sine forsøk på å fange vår oppmerksomhet. Da vi fulgte etter siste skole bortover gata for å komme oss hjemover var det tydeligvis mer spennende med cheles i gata enn med skolekorps, og da vi ble stående fast på i en folkemengde på hjørnet var det visst fritt frem med både hender og høylytt hvisking av "sexxxxxy" i øret. Dere som kjenner meg vet at jeg har større problemer med det sistnevnte enn det første, man mumser ikke Tone i øret! Jeg må nesten legge til at til vanlig er ikke klåing noe stort problem; selv om vi får en masse tilrop har nicaraguanske gutter stor respekt for jenter, mye mer enn sydeuropeiske gutter.

Helgetur til en kaffefarm

I Bolivia og Peru flyktet Folkedal og Fuffetøl hals over hode fra de fryktede "Rosa Bussarna"; svenske ungdommer på busstur. Nå må jeg innrømme at jeg selv har blitt en deltaker i "Gula Bussarna" sitt ekskursjonsprogram. Fredag ettermiddag reiste litt under halve gruppa på tur til Matagalpa, litt lenger nordøst i Nicaragua. Som vanlig satte bussen seg fast, og vi måtte traske de siste 500 meterne i mørket. Og regnet. Himmelen åpnet seg så plutselig som den bare gjør her i Nicaragua, og vi ble så klissblaute som vi aldri har blitt før. Og gjørmete. Veldig gjørmete. Våte, kalde og gjørmete kom vi endelig frem til kaffefarmen vi skulle bo på i helga, og ble innlosjert på insektsrommet over alle insektsrom. Utvalget av insekter overskred aller forventninger, fantasier og kunnskaper; av kjente arter kan jeg nevne edderkopper, kakerlakker, møll, mygg, biller, gresshopper og fluer - de ukjente artene var minst dobbelt så mange. Heldigvis var Sanna godt bevæpnet med insektsspray, så etter å ha tømt hele kanna var insektene færre, og beboerne såpass påvirket av kjemikalier at latteren satt løst. Hadde det ikke vært for at madrassen var tynn som ei sommerdyne skulle man ikke sett bort fra at vi faktisk hadde fått sovet til og med.

Dagen etter var klærne forsatt våte, vi var kalde og insektene var tilbake. Vi tuslet av gårde i jungelen til vi kom til en foss, der de tøffeste heiv seg uti og badet. Ellers gikk dagen med til å se på kaffebønner, gårdsdrift, brøleaper og dovendyr, og vi hadde det ikke så verst tross alt. Tilbake på gården ventet god middag og Flor de Caña, og etterhvert hadde vi det så hyggelig at Mårten erklærte at her, her ville han bo. Han om det.

Umodne kaffebønner

Tøffingene bader

Pysene ser på

Detta e'kji Raggen ell Kyhovda, akkurat!

I dag tok vi en snartur innom nabobyen Esteli, der vi besøkte en knøttliten sigarfabrikk. Fem damer rulla og pakka, ganske spennende. De tjente nok ganske godt på oss, mange som kjøpte sigarer både til eget bruk og til gaver. Hvis noen har reagert på den friske luften i Norge de siste ukene er grunnen rett og slett at jeg fikk med meg alle røykerne hit til Leon.

Kommentarer tas i mot med takk, syns det begynner å dabbe litt av her nå!

Fattigdom

2007-09-14T05:50:00.000+02:00

Det skremmende med å være i et land med så mye fattigdom er at en etter hvert blir vant til det. De første dagene skar det meg i hjertet å se på gatebarna som tigget utenfor supermarkedet, men etter å ha vært her noen dager ble jeg flink til å dytte følelsene til side og si "no, no tengo" uten å få den ekle klumpen i magen. Jeg regner med at det er en forsvarsmekanisme vi utvikler for å takle hverdagen her nede, men jeg syns det er ekkelt å tenke på. Hvordan kan det noensinne bli bedre her i verden når vi venner oss til urettferdighet så fort?

Nicaragua er det nest fattigste landet i Latin-Amerika, og nesten 50% av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa. Nesten 20% lever i ekstrem fattigdom, noe som vil si at de har under to dollar dagen per hushold. To dollar. Tolv kroner. Jeg vet ikke om vi som priviligerte nordmenn kan klare å ta inn over oss hvordan det er å forsøke å mette familien sin på under tolv kroner dagen. Selv om jeg har bodd her i tre uker klarer jeg enda ikke ta det inn; vi bor i en middelklassebydel i en bra by, og de fleste fattige bor på landsbygda. Dessverre hindrer fattigdommen mange barn i å gå på skolen. For mange familier er det en umulighet å sende barna på skolen og betale for skoleuniform og skrivesaker. Mange barn går dermed rundt i gatene og selger tortillas, smykker og diverse skrap for å bidra til husholdet. Dessverre er dette bare en kortvarig løsning, siden barn som ikke har fått en utdannelse selv kommer til å ende opp blant de fattigste når de blir voksne. Heldigvis finnes det ildsjeler også i dette landet, og det drives endel prosjekter som har som mål å hjelpe barn med utdannelsen.

I går var vi på besøk hos et slikt prosjekt i en av de fattige bydelene her i Leon. Her hjelper de 80 barn i alderen 3 til 16 år. Noen av barna går ikke på skolen i det hele tatt, mens andre trenger hjelp med lekser og et sted å være. Mange av barna bor hos besteforeldrene fordi foreldrene har reist til Costa Rica for å arbeide, og mange av disse besteforeldrene er analfabeter som ikke kan hjelpe barna med skolearbeidet. Prosjektet holder til i noe jeg ikke kan karakterisere som noe annet enn et gammelt skur. Det var vondt for en norsk barnehagetante å se forholdene de levde under, og samtidig tenke på barnehagene hjemme med det vi tenker på som personalmangel, gamle leker og lite areal. Jeg håper veldig jeg får til å jobbe som frivillig på prosjektet i alle fall en gang i uka, jeg tror jeg kommer til å lære mye, samtidig som jeg forhåpentligvis kan gjøre en innsats som betyr noe.

På eventyr i Granada

2007-09-11T04:18:00.001+02:00

Det var en gang for ikke lenge siden, i et land langt, langt borte, at en stor gruppe nordmenn bestemte seg for å leie en buss og dra på helgetur til San Juan del Sur. I gruppa var det også tre stykk kjerringer mot strømmen, som valgte å friste lykken i nydelige Granada. Med vann og kjeks i skreppa, reisehåndbok i hånda og passkopi i sekken la de ut på eventyr.

Minibuss var transportmiddelet fra trygge Leon til store, stygge Managua. På bussterminalen i Managua var det full kamp om de reisende, her går nemlig minibussene når de er fylt opp, ikke etter fast rute. En søt liten tass hjalp trengende cheles (hvitinger) å finne do og senere en buss til Granada, noe et konkurrerende selskap ikke var spesielt begeistra for. Her gjaldt det å ha bein i nesa og klare mål; folk sperra oss inne og dro meg i armen for å hindre oss å gå på bussen vi hadde valgt. Blåmerket på høyrearmen tjener som bevis!

Vel fremme i Granada var kartleseregenskapene litt så som så, så vi tok taxi til hostellet som lå hele tre kvartaler fra bussholdeplassen- det er bra det ikke er norske taxipriser. På grunn av diverse enveiskjøringer brukte vi nemlig lenger tid på taxituren enn vi brukte på å rusle samme vei dagen etter.

Lørdag og deler av søndag ble brukt til å rusle rundt i den nydelige byen. Granada er den eldste byen i Mellom-Amerika, og spanjolene bygde den for å vise frem det beste av spansk kultur og arkitektur. Jeg forelsket meg helt i byen, den var vakrere, hyggeligere og mer oversiktlig enn Leon.Vi leide en hestedrosje som kjørte oss en tur rundt Centro Historico, en fin måte å se byen på. Litt moro var det også da guiden vår pekte ut et hus der tidligere president William Walker hadde bodd, samt hus eid av de rikeste og mektigste familiene i Nicaragua, og vi var fullstendig med på notene. Vi fant ut at vi faktisk hadde fått med oss litt om både historie og politikk på de to ukene vi har vært her.

Helgens absolutte høydepunkt inneholdt ingredienser som is, sjokoladesaus og ikke minst melk; milkshake! Unge herr Folkedal kan kanskje huske tilbake til noen bokser sjokolademelk som ble fortært med stor innlevelse i Ouro Preto; - dette var om mulig enda bedre! Nina og jeg klarte å kvele i oss to store (og dyre!) milkshaker hver, så nå føler jeg vi har tatt vennskapet til et nytt nivå. Vi har rett og slett blitt melkebuddies.

Utsikten fra det gamle fengselet

Katedralen i Granada

I Granada har de en kirke for hver 400. meter. Jeg falt fullstendig for denne, jeg forventer å se Askepott og prinsen komme ridende hvert øyeblikk.

En blå bløtkakekirke, den eldste i byen

Sofie koser seg på kafe, dette er ikke Ro Kro!

Nina venter på maten

Melkebuddies

Datatrøbbel

2007-09-10T06:50:00.000+02:00

E har ei datamaskin i trassaldern, so e venta te i mørgo med å skrive blogg frå helgji!

Kraftkrise i Nicaragua

2007-09-07T00:11:00.000+02:00

Full av solkrem, saltvann og svette etter en hard skoledag er det lite som frister mer enn en lang dusj. Da er det en smule irriterende at Nicaragua har en kraftkrise for tiden. Landet produserer ca 400 megawatt energi om dagen, men trenger 500 megawatt før det er tilstrekkelig. Til sammenligning er det største daglige forbruket av strøm i Norge målt til 26000 megawatt; det setter ting litt i perspektiv. Her har de valgt å løse kraftkrisa ved å skru av strømmen mellom 07 og 14, og vannet er borte mellom 6.30 og 18, sånn cirka. Alt er sånn cirka, for av og til går både strømmen og vannet før og kommer tilbake senere, noen ganger er strøm og vann borte på helt andre tidspunkt. Derimot har jeg aldri opplevd at det plutselig er vann i krana midt på dagen. På grunn av at strømmen er så ustabil må dere bære litt over med meg hvis jeg har lovt å legge ut ny blogg, snakke med noen på msn eller ringe fra skype uten at jeg dukker opp; sannsynligvis sitter jeg i mørket og fortviler, uten mulighet til å trekke ned i do eller vaske hendene etterpå. Det er faktisk mer synd på meg enn på dere. Det er lite moro når man er dårlig i magen allerede klokka 8...

På grunn av regntida sprutregner det gjerne en time eller to på ettermiddagen. Da føles det rimelig paradoksalt å ikke kunne dra i snora.

Vulkantur

2007-09-03T01:00:00.000+02:00

B-menneskegenet mitt har kommet seg etter kultursjokket, og det var ikke den blideste jenta som sto opp 6.30 på en søndag for å gå på tur. Også jeg som vanligvis er selveste solstråla på turdager. Litt hjalp det nok at vi skulle på vulkantur, så da bussen kom 7.30 så jeg ganske lyst på livet og den nære fremtiden. Veien til vulkanen Cerro Negro var, ikke overraskende, noe
humpete og krevende for de avdanka amerikanske skolebussene våre. Etter kraftig regnvær de siste månedene gikk det som det måtte gå; den ene bussen kjørte seg skikkelig fast i en søle-innsjø. Men ingenting så galt at det ikke er godt for noe, vi fikk da om ikke annet stiftet nærmere bekjentskap med den lokale myggen! Etter stor behjelpelighet fra folk som bodde i nærheten fikk vi da også til slutt dratt bussen opp av søla, ved hjelp av en gammel traktor som ikke lignet så mye på traktoren det er bilde av i USA-innlegget mitt, akkurat. Skulle faktisk ikke tro de tilhørte samme rase.

Ved foten av vulkanen fortalte Rigo, vår feltsjef og lokal vulkanguide, litt om både vulkanen og om turen vi skulle ut på. Etter å ha hørt på advarsler for folk med vonde knær (det gjør vondt å gå i bratte bakker, selvfølgelig), astma (svovelgassene kunne gjøre pusten verre enn vanlig), og kontaktlinser (faller ofte ut på grunn av støv når man sklir ned igjen), hadde jeg en mistanke om at det ikke var meningen at jeg skulle på vulkantur akkurat i dag. Det er ikke lett når man faller under alle tre "risikokategoriene"!

Utstyrt med oldis-stav la jeg av gårde i bedagelig tempo, og turen gikk overraskende bra! Kneet knirka de første hundre meterne, og pusten reiv et stykke, men før jeg visst ordet av det var jeg på toppen. Svovelgassene fremkalte riktignok et hosteanfall eller tjue, men det var jeg ikke alene om.

På grunn av at det er regntid er det veldig grønt og frodig her. Det ble ekstra tydelig som kontrast til den helt svarte vulkansteinen.

Gøril og Ingunn på toppen, ser ut som om det er to lykkelige jenter!

Her sklei vi ned på føttene, en helt merkelig følelse. Det var som å skrense nedover på et usynlig snowboard, mens man samtidig måte kjøre litt telemark med bøyde knær av og til. Fort gikk det og moro var det, og vi som er så heldige å ha dårlige knær hadde heldigvis staven som bremsemekanisme!

Noen ødela både sko og bukser på veien ned, men mine knallfine nye Ecco-sko klarte brasene. (Gnagsårene er hysj-hysj, for skoa er så fine...) Tusen takk, mamma og pappa!

Det er mulighet for å leie kjelker/sandboard eller lignende slik at man kan ake ned, så man skal ikke se bort fra at det blir enda en tur på Cerro Negro i løpet av tiden i Leon. Har dog hørt noen stygge rykter om av bretta veier 15 kilo, så spørs om jeg får vente med akingen til jul!

Flere bilder fra skolen

2007-09-02T05:31:00.001+02:00

Sånn at dere skjønner at det ikke bare er skumlinger som preger hverdagen i Nicaragua (om jeg snakker om edderkopper eller knivranere får være åpent for tolkning), legger jeg ut noen flere bilder av skolen min. Jeg kan ikke si jeg savner U.Pihl...

En skremmende hendelse

2007-09-02T05:09:00.000+02:00

Leon er en trygg by, men i et land der 50% lever under fattigdomsgrensa (av FN satt til to dollar dagen per hushold), må man dessverre regne med noen av de 70 norske studentene blir utsatt for kriminalitet. På vei hjem fra velkomstfest på Casa Iguana i går kveld/natt ble tre jenter fra mitt hus stoppet av en gutt med kniv som krevde å få kameraet Gunnel hadde i hånden. Hun så ikke kniven, og på ren refleks begynte hun å hale i kameraet sitt, løp etter ham, slo ham i fjeset og beit ham i armen. Det endte med at han holdt kniven opp mot halsen hennes og fikk skåret av reimene på kameraet, før han stakk av. En skremmende opplevelse både for de tre som var involvert, og for oss andre. Det er tydelig at vi må være enda mer forsiktige enn vi er; aldri gå mindre enn fem i en gruppe, ta taxi selv om det bare er tre kvartaler, ikke knipse bilder på nattestid og aldri gå rundt med verdisaker man ikke trenger der og da. Allikevel føler jeg meg trygg i byen her, det er først på nattestid vi må være ekstremt forsiktige, siden det ikke er folk i gatene som kan hindre slike hendelser. Jeg tenker også at det er et veldig stort steg å gå fra å true noen med kniv til å faktisk bruke den, og det er ikke verdens undergang om vi mister et kamera eller en hundrelapp. Uansett vil jeg tro raneren ikke kommer til å glemme den gærne svenske jenta med det første!

De første dagene på skolen

2007-08-30T06:09:00.000+02:00

Okay, nå har jeg sett en edderkopp. En stor edderkopp. På veggen over senga til Ylva. Nå nettopp. På rommet der jeg sover hver natt. Jeg vil hjem. Wæææ.

Borsett fra edderkopper, og det faktum at jeg nettopp sletta et langt blogginnlegg, er livet godt i Nicaragua. Skolen har kommet godt i gang, men jeg kan vel ikke si at spansken har blitt så mye bedre enda. Den første gruppetimen gikk nemlig med på å lære alfabetet og stave på spansk, noe som kan være en utfordring for alle og enhver. Et ord som profesora staves: pe ere o efe e ese o ere a. Enkelt og greit skal det være. Er veldig fornøyd med spanskgruppa og ikke minst med læreren, hun snakker så artikulert og enkelt at jeg føler jeg er knallgod i spansk. Når vi nå er ferdige med kodespråket tror jeg det kommer til å gå ganske fort fremover i spansken, lærebøkene våre heter rapido, rapido (fort, fort), så det er vel et nokså greit hint. Målet er at vi skal være like flinke i spansk etter tre måneder her som man ellers er etter tre år med spansk c-språk på videregående. Nicaraguanere er veldig flinke til å ta seg av oss når vi stotrende prøver oss på noen spanske gloser, så vi får i alle fall praktisert masse!

Spanskforlesningene to ganger i uka foregår på et hus her i Leon, mens resten av undervisningen foregår på en idyll av et studiesenter på stranda. Det er nok litt fare for at interessen for uregelrette verb og Somozadynastiets vekst og fall blir litt svekket av duvingen i hengekøya, sola og bølgene som slår mot stranda...

Skolegården vår

Stillehavet

Studiesenteret sett fra stranda

Spent skolejente

Fremme i Leon

2007-08-27T05:21:00.000+02:00

Det er merkelig å være her i Leon. Her tusler nakne menn (vi er usikre på om vi snakker entall eller flertall, men hyppigheten tyder på det sistnevnte) rundt i gatene med den største selvfølgelighet, skitne barn spør bedende om vi har 1 -bare en- cordoba å avse, og eldre mannfolk knekker sammen av latter når de møter 180 cm høye jenter som (sitat): "får meg til å se ut som en smågutt". Inntrykkene er mange, og det kommer nok snart en blogg der jeg deler flere av dem med dere. Forløpig har jeg nok med å sortere dem for meg selv.

Turen fra Norge gikk fint, og jeg var av det heldige fåtall som fikk all bagasjen min ved ankomst Managua. Føler meg rett og slett priviligert. Jeg bor på koselige Casa Santiago, der jeg deler rom med Ylva fra Oslo. Mitt hus er det eneste der man har eget bad på rommene, så alt i alt har jeg ikke kommet så verst ut av det. Jeg har kun sett édderkopp hittil, og den var bitteliten og på betryggende lang avstand. Har dessuten gått til innkjøp av sterke kjemikalier til bekjempelse av nevnte skumlinger, så fremtiden ser ikke så altfor mørk ut. Det gjør derimot uværsskyene, vi har en time eller to med torden og kraftig regn hver dag. Så lenge man befinner seg under tak er det bare deilig, varmen blir mindre trykkende og det blir lettere å sove.

I morgen er første skoledag, og vi skal ha en diagnostisk test slik at vi havner i grupper med andre som er på omtrent samme nivå. Jeg er usikker og spent på om jeg faktisk kan noe, selv om jeg hadde en imponerende informativ samtale om adaptere og jernvareforhandlere tidligere i dag, om jeg så må må si det selv! Gleder meg til å lære mer spansk, først og fremst for å få bedre kontakt med de lokale. Nicaraguanere er veldig hyggelige og imøtekommende, og siden Kulturstudier har hatt tilhold her i byen noen år har de nok roet plystringen og rumpeklapsingen noen hakk. Alle unge gutter og menn har riktignok et stort behov for å fortelle oss hvor hvite vi er, og bilførerne ser det som sin plikt å tute når de ser oss, men jeg hadde faktisk trodd at det var verre. Positivt overrasket, med andre ord!

Jet-laget henger fremdeles i, klokka er 22 og jeg er veldig klar for å lalle puta. Fordelen er at selv hardbarka b-mennesker våkner før hanen galer, og det er jo ikke så dumt når trøtte universitetsstudenter plutselig skal følge et umenneskelig hardt høyskoleopplegg med to til fire timer daglig. Dette kan bli hardt!

Sommeren 2007

2007-08-14T19:59:00.001+02:00

En lett raljerende østlending forkynte i store ord 13. mai at den trofaste følgesvennen Paraplyen med glede ble donert til våte bergensstudenter. En noe mindre raljerende, dog betraktelig våtere, østlending må tre måneder senere krype til korset og omtale ovennevnte handling som arrogant og lite gjennomtenkt. Er det mulig å være så gjennomført hoven og korttenkt at man donerer bort Jaguaren og selv ender opp med å kjøre en gammel Golf (kjøpt av en mistenkelig mann på gata for den astronomiske sum av fem dollar) i mil etter mil etter mil etter mil etter mil...? Hvem ville vel ikke savnet sin gamle, gode, grønne venn i tidenes regnsommer? Regntøyet fra Sparkjøp har heller ikke vært noen umiddelbar suksess, for å si det forsiktig, så minnene fra ni uker i barnehagen inneholder en uforholdsmessig stor andel av tørkeskap, skiftetøy og mistenkelig lange doturer.

På den annen side har jobben også inneholdt høydepunkter som jakten på skurnøkkelen med pinsett under verandaen, oppdagelsen av et jevnbyrdig kakemonster i Liv Marits skikkelse, det klassiske "jeg-har-planta-foten-midt-i-maurtua-hylet" påfulgt av den obligatoriske "nei-gud-så-morsom-du-var-da-du-fant-ut-at-du-hadde- tusen-maur-på-beina-og-sju-i-bhen-og-jammen-hadde-det-ikke-
lurt-seg-en-oppi-nesa-di-også-latteren", klipping og liming av 33 prinsesser/hekser/engler/jegere/sjørøvere/ blomster/slott/katter/fotballspillere, mislykka forsøk etter mislykka forsøk på å vri hendene riktig mens fuglene gnir hverandre på ryggen (ikke spør), parafinsmakende grillpølser, gullkorn som: "Se, gavemaskin - kongen på havet!" og oppdagelsen av at bleia ser ut som en barnetv-figur når man setter solbriller på (nedenfor forbilledlig demonstrert på et bilde jeg satser på ikke bryter taushetsplikten). Ingen skal komme her og si at jobben som barnehageassistent byr på en kjedelig og lite variert hverdag!

Selv om sommeren stort sett har bestått av jobb, soving og (holde dere fast) trening (jeg advarte dere), har det da blitt tid til litt annet også. Som fotballsupporter kreves det at man støtter laget sitt i tykt og tynt - i Raufoss og Hønefoss - og jammen fikk vi ikke tid til en liten svipptur på hjemmekamp på Aker Stadion også. Molde vant selvsagt overlegent, Krattet sang som et englekor, Ivar mista stemma og alt var dermed som det skal være.

Siden det var jazzfestival i byen var vi så heldige at vi også fikk med oss en nydelig - dog søvndyssende- konsert med Ketil Bjørnstad og Terje Rypdal, samt en improkonsert som for det utrente øre kunne høres ut som et "her-står-jeg-og-spiller-i-min-helt-egen-takt-og-toneart-
og-driter-egentlig-i-hva-de-andre-spiller-i-og-oi-kanskje-
det-blir-tøft-hvis-jeg-bærter-en-gang-i-hver-himmelretning-bråk". For oss med god kjennskap til jazzens krumspring derimot, var det en stor musikkopplevelse.

En annen begivenhet må selvfølgelig også nevnes, ved god hjelp av tidenes mest rørte forlover - og på tross av brannbilen som dukket ubedt opp i selskapet- ble det en fantastisk dag da Sigrid og José giftet seg. Med èn del tradisjonell norsk bryllupsfeiring, èn del brasiliansk inspirasjon og en dæsj samba og capoeira ble det både tåredryppende og gøy på samme tid.

Om ni dager er jeg på vei til Nicaragua, hvis jeg bare får fiksa alt jeg skal først. I dag har jeg skylt ørene mine, levert inn egenandelskort, forhåndsstemt, tatt vaksiner, kopiert alle viktige dokumenter, tatt bilde til ISIC-kortet og henta laptopveske på posten, og enda er jeg ikke i nærheten av halvveis på krysselista. Jeg har neimen ikke tid til å skrive mer blogg!

Tour de Junaiten

2007-06-13T19:37:00.000+02:00

Som den ekte sosialistsnobben jeg er har jeg aldri hatt det minste ønske om å besøke USA - republikanernes, MacDonalds og kulturimperialismens høyborg. Mens land som Kina, Tanzania og Cuba står høyt på min må-sees-liste, har jeg mang en gang skråsikkert uttalt at USA vil være det siste landet jeg velger å reise til. Men, når en fattig student fristes med gratis flybillett og opphold, kastes prinsippene elegant over bord. Dermed bar det rett fra Bergen og fullført bachelorgrad til Det store eplet, Nødre Dakota og Syndens by.

Med kamera i veska og (nesten) sokker i sandalene la vi ut på New Yorks "Gringo Trail"; Empire State Building, Statue of Liberty, Ellis Island, Museum of Modern Art, Central Park, 5th Avenue og FN-bygningen, samt Broadwaymusikalen "Hairspray" som ble valgt etter sterk inspirasjon fra Ugly Betty. Interessant å oppleve, kjedelig å lese om. Mest dramatikk fikk vi passende nok på Ground Zero, der tiden for ettertanke raskt ble avbrutt da en plutselig storm skapte fullstendig kaos. Sand fra byggeplassen pisket mot våre bare, hvite legger, og trengte seg inn i både nese, munn, øyne og ører. Ouch.

Så bar det videre mot Bismarck, Nødre Dakota, der Jon har bodd et år. Det var rart å se ham på flyplassen, og det var vanskelig å skjønne at dette hadde vært hans hjem i ti måneder. Dagen etter at vi kom stilte vi stolte opp på West Region Track Meet for å se den unge håpefulle løpe 800 meter, og da en for oss totalt ukjent mann på tribunen ropte "Come on, Big John!", tok det et par sekunder før jeg oppfattet at "Big John" faktisk var min lillebror. Vesle poden.

Andre minneverdige hendelser i Nødre Dakota spenner vidt, fra graduationseremonien som måtte evakueres på grunn av en bombetrussel, via cowboylandsbyer og en imponerede danseforestilling av Lion King, til gigantiske, high-tech traktorer med skremmende kjemikalier på tanken, tidenes tordenvær og lokale puber med tilhørende originaler.

Så var det tid for en snartur til Las Vegas, der jeg brukte null dollar på gambling, men
gjerne ville betalt atskillig mer for å slippe å enda en gang høre Jons lekse om hvordan han er gammel nok til å dra i krigen, men ikke gammel nok til å stoppe og se på at noen gambler. Vi tusla opp og ned "The Strip" med store øyne, vandret i Paris' gater innendørs i hotell Paris, kjørte en skranglete berg-og-dalbane rundt New Yorks kjente skyskrapere, gikk på show og forspiste oss på buffeter. Las Vegas er en bisarr og morsom by, og i dette tilfellet vil jeg tro bilder sier mer enn jeg noengang vil klare å uttrykke verbalt.

Jeg hadde tre fine, sprø og koselige uker i et land jeg trodde ville bli det siste jeg krysset av på lista mi. Siden amerikanere om mulig er enda mer patriotiske enn bergensere, var det ikke få ganger jeg fikk spørsmålet om ikke jeg i likhet med min lillebror ble fristet til å komme over for å studere eller jobbe et år. Har jeg så kvittet meg med mine fordommer, overgir jeg meg til hordene som drømmer om Amerika, mulighetenes land? Nei, USA er nok fremdeles ikke landet for meg...

- Jeg hadde blitt gal av å bo i byer som ikke har noe skikkelig sentrum, ingen kollektivtrafikk og der man er avhengig av å bruke bil til alt.

- Jeg hadde irritert meg grenseløst over amerikanere som sitter i kø i drive-thru mens det er ledig kasse eller minibank inne.

- Jeg hadde blitt overveldet av alle som hyler "OH, SO NICE TO MEET YOU!!" mens de hiver seg rundt halsen på deg, mens de egentlig ikke bryr seg i det hele tatt.

- Jeg hadde gått på veggen i et land der man kler seg i shorts og t-skjorte ved formelle anledninger.

- Jeg hadde blitt sint over den fullstendige mangelen på miljøengasjement både fra politikere og privatpersoner.

- Med mitt anlegg for å legge på meg kunne jeg aldri levd i et land der man får gratis påfyll på brus uten å spørre, der alle matvarer komme i giga-size og der lunsjporsjonene er så store at en sudansk storfamilie kunne levd på dem i dagesvis.

- Sist, men slettes ikke minst, jeg hadde blitt fullstendig rasende på alle som STÅR på rullebånd, nedenfor nøye demonstrert av to ellers traskende nordmenn.

Min paraplytid er offisielt over

2007-05-13T12:55:00.000+02:00

Da var det slutt på buekorps og høljeregn - i går tok jeg med meg kofferten min og satte kursen mot det rolige og tørre østland. Med en fullført bachelorgrad i bagasjen er jeg klar for nye utfordringer i Nicaragua, og så i Oslo på litt lengre sikt, og Bergen med alle sine særtrekk er dermed et tilbakelagt kapittel. Buekorps, regn og den beryktede patriotismen er bergensspesialiteter jeg forlater med stor glede, selv om det blir litt kjedelig å befinne seg i et Stillehavsparadis når Brann atter en gang snubler på målstreken (eller lenge før målstreken i det hele tatt er innen rekkevidde) - og det har gått enda et år siden 1963. Blonde Belinda og vår kjære husvert Roger er nå Maris ansvar, og det gleder meg å ha kranglet meg frem til et "Eg gidder ikkje..." fra en slik grei, fleksibel og hyggelig (men dog) forretningsmann for aller, aller siste gang. Paraplyen har jeg glemt igjen hos Ane, uten at det innebærer noe panikk her i gården - jeg donerer den gjerne bort til våte bergensstudenter. Mens buekorpsene øver i panikk de neste dagene sover jeg søtt i rolige omgivelser, og 17. mai tilbringes i trygg avstand fra festplassen der bergenspatriotismen herjer vilt fra talerstolen mens fedrelandet og grunnloven i beste fall blir nevnt i en bisetning.

Litt vemodig er det allikevel at en epoke er over. Det var merkelig å tusle ut fra Teatergaten 18 for aller siste gang på torsdag, bortsett fra et tydelig fravær av blått servise, grønne puter og blomsterpotter var alt som før - men nå var det ikke hjemme lenger. Mitt stygge, knøttlille, okerguloransje rom er malt i en fin lys farge, og ser ut som om det er minst tre kvadratmeter større enn før. Mari har overtatt, senga med skuffer og avskåret fotgjerde fikk til slutt plass, og jeg er nesten litt sjalu på at hun, Solrunn og Marit skal kose seg i MIN toseter sammen med MIN Ingebjørg og ved sjeldne anledninger MIN Susanne, og irritere seg over melkekartongene som av en eller annen grunn alltid står til tørk selv om vi er miljøsvin som kaster alt i søpla - MITT irritasjonsmoment. Heldigvis får de ikke Hege og Cecilie...
Trist var det også å reise fra andre venner, de smarte mevijentene mine blir igjen i Bergen (og kanskje Polen) og går videre på studier med større jobbmuligheter enn medievitenskap. Hvem skulle trodd for tre år siden at dere skulle ende opp som lege, advokat og økonom? Håper dere tar vare på en arbeidsledig medieviter om noen år, jeg kommer til å utnytte dere skamløst!

Nå er jeg klar for en ensom fjellsommer i barnehagen, slik blir det når alle andre har fått seg fast jobb og kun kommer hjem på ferie. Heldigvis skal jeg tre uker til USA først, New York, Bismarck, the Tufte Family og Las Vegas. Gleder meg til å se min store, myndige lillebror igjen - og forventer å bli arrestert hardt for min rustne engelsk. :) Det er sannsynligvis moro å endelig være flinkere enn storesøster i noe!

Tones første bloggpost!

2007-04-13T21:39:00.000+02:00

Det ser ut som om jeg ikke har noe annet valg enn å hive meg på bloggbølgen jeg også, en bølge som kanskje nesten har blitt litt gammeldags allerede? Jeg er etter hvert vel bevandret på facebook da, så jeg satser på at det veier opp for min noe sene inntreden på denne scenen. Merker jeg begynner å bli en gammel dame... Grunnen til at jeg nå har måttet kapitulere for blogg-overmakten er vel ikke overraskende at jeg til høsten skal ut på langtur igjen, denne gangen til Nicaragua. Da jeg og min kjære tuslet rundt med ryggsekker litt lenger sør i Amerika vinteren 2004 var vi jo så uhyre antikvariske at vi satset på kommunikasjon via god, gammeldags fellesmail, men jeg skjønner jo at vi allerede da hang etter i utviklingen.

Planen til høsten er altså Nicaragua og spanskstudier med Kulturstudier. For min del blir det mest et frisemester mellom bachelor og master, men jeg håper selvfølgelig på at jeg i tillegg kan få den hakkande gale reise-spansken min inn i litt mer ordnede former. Skolen ligger i byen León ved Stillehavskysten, som med sine 150 000 innbyggere er Nicaraguas nest største by. Kartet under er ganske dårlig, men med litt ekstra innsats ser man etter hvert forskjellen på land og hav...

Semesteret slutter i midten av november, så hvis noen vil ta seg en tur ned og henge seg på en måneds rundtur i Mellom-Amerika er det bare å gi et lite pip! Foreløpig vil jeg gjerne innom Honduras, Guatemala, Mexico og ikke minst Cuba, men jeg er svært åpen for kompromisser hvis noen vil redde meg fra ensomheten i det store utland.