Førsteinntrykkseksperten

Siden jeg kom hjem fra Nicaragua med røde tall på kontoutskriften, måtte jeg skaffe meg jobb med en gang jeg flyttet til Oslo. På grunn av at jeg ikke ville binde meg for sommeren valgte jeg å jobbe i et vikarbyrå for barnehager, siden jeg visste at jeg kom til å få jobben, at jeg kunne si nei hvis jeg ikke ville jobbe og at jeg kunne slutte når jeg ville.

Før jeg begynte å jobbe måtte jeg gjennom et vikarkurs. Denne dagen hadde 37-bussen selvfølgelig valgt å ikke komme så ofte som den skulle, og i det jeg endelig hoppet av på bussterminalen så jeg bussen videre kjøre ut fra perrongen. ETT ørlite minutt for sein, og det resulterte selvfølgelig i at jeg kom ti minutter for seint til kurset. Selv om jeg ringte og sa fra følte jeg meg ikke særlig høy i hatten i det jeg sneik meg inn i rommet...

Så var det klart for første arbeidsdag, i Torshovhagen Barnehage. Kom inn i barnehagen, spurte etter styrer Lene, fikk beskjed om at hun ikke var der enda og sendt videre til en ped.leder som hadde ansvaret. Nevnte ped.leder hadde ikke hørt om noen vikar, men sendte meg rett ut på tur med en av småbarnsavdelingene. Jeg storkoste meg med flotte barn og voksne, helt til telefonen deres ringte - jeg var i feil barnehage! Hadde forvillet meg inn i Torshovgata Barnehage som lå på samme haugen som Torshovhagen Barnehage, de hadde til og med samme gatenummer. Vikarbyrået hadde ringt tre ganger, sendt en svært bekymret melding og til og med ringt mamma - som heldigvis ikke var hjemme. Var ikke så kjepphøy da jeg ringte opp igjen for å melde fra om hva som hadde skjedd. Snakk om å gjøre flott førsteinntrykk - ikke bare EN gang, men to dager på rad...

Så jeg har gledet meg til å begynne i ny jobb, med blanke ark og fargestifter tel. Kom på Kick-Off i går og fant fort ut at mitt blanke ark allerede har fått stygg rabling i hjørnet. På en av de fantastiske soldagene forrige uke klarte jeg ved et uhell å klemme fingrene til en to-åring i isboksen på Ica. Stakkars jente. Syntes jeg hadde sett moren hennes før, men tenkte ikke noe mer over det før jeg steg inn på møterommet og oppdaget at joda, jeg hadde sett henne før. Hun er faktisk en av de faste ansatte som jeg skal jobbe med hele sommer. Herlig. Særlig morsomt var det da hun spurte; "du, bor du på Bjølsen?"...

Heldigvis tok hun det hele med svært godt humør, og jeg kan love dette - det var i alle fall ingen som brydde seg meg hvordan jeg bar med meg de varme klærne mine!

Sola er god, sola er toppen!

Det er noe rart som skjer med oss frosne nordboere i det de første varme vårdagene hilser på. Vi skulker jobb og skole, spiser is til vi sprekker og kaster både klær og hemninger. Det kryr av glade mennesker utenfor vinduet mitt - etter tre måneder i Oslo har jeg oppdaget at jeg faktisk har flere naboer enn dem som griser på kjøkkenet mitt.

Jeg elsker sola, elsker våren, elsker livet. Og så bekymrer jeg meg litt for at jeg ikke eier hverken sommerklær eller penger å kjøpe sommerklær for.

Ny giv

Etter å ha storkost meg med å lese mine egne blogginnlegg, mimret over tiden i Nicaragua og plutselig husket de små, søte tingene som jeg allerede hadde glemt - ja da bestemte jeg meg for å begynne å blogge igjen. Følg med, følg med.