- I Nicaragua blir de aldri lei av aa rope etter oss paa gata. Det morsomste er bittesmaa menn som kaller meg chelita "lille hvite jente", samt de som helt noeytralt mumler chele (hvit) naar man gaar forbi - som om de maa forsikre baade seg og meg om at jeg fremdeles er hvit.
- I Nicaragua er det aldri vann i dusjen naar jeg trenger en dusj.
- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig at kassadama begynner aa telle penger eller legge oppi veksel naar hun har scanna inn saann ca. halvparten av varene mine.
- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig med tre eller til og med fire mennesker paa en og samme sykkel; far paa setet, mor paa stanga og barna paa styret. I gaar kjoerte vi forbi to gutter som syklet avgaarde med til sammen tre sykler - en gutt sykla, en gutt satt paa stanga, og saa holdt de hver sin sykkel paa utsiden. Spennende konsept.
- I Nicaragua er det heller ikke uvanlig med fem, seks eller fjorten mennesker i taxiene. Taxisystemet er et slags kollektivsystem der sjaafoeren tar opp passasjerer selv om taxien allerede er i bruk, og er man riktig uheldig kan man faa seg en laaaang rundtur i byen foer man blir sluppet av der man skal. Der det er hjerterom er det husrom, og i taxiene i Leon er det saa definitivt hjerterom. Sju nordmenn i samme taxi? No problema! Ti skolebarn i en og samme taxi? No problema!
- I Nicaragua har taxiene, bilene og bussene et innfloekt tute-moenster vi enda sliter med aa finne ut av. Tute-anledningene vi foreloepig har identifisert er: Pass-deg-tutet, her-kommer-jeg-tutet, hvorfor-staar-trafikken-stille-tutet, alt-gaar-nok-mye-fortere-hvis-vi-alle-tuter-i-kor-tutet, hei-paa-deg-kompis-tutet, oi-der-gaar-det-en-chele-tutet, jeg-har-plass-tutet, jeg-har-ikke-plass-tutet, takk-skal-du-ha-tutet, ha-det-bra-tutet, se-jeg-har-en-chelita-i-bilen-tutet, og det-uidentifiserte-tutet som jeg har en mistanke om at kan vaere ganske mange ulike typer tut. For de av dere som maa ha det inn med teskje; det er mye tuting!
- I Nicaragua er det mye smelling ogsaa. Nesten hver kveld har en eller annen helgen bursdag, og dette maa selvfoelgelig feires med fyrverkeri med mye lyd og lite lys.
- I Nicaragua gaar det ogsaa noe som hoeres ut som flyalarm hver dag klokken 0700 og 1200.
- I Nicaragua er det logisk aa putte drikkevarer paa pose. Lyst paa melk? Paa pose. Vann? Ved mange anledninger paa pose. Ferskpressa juice fra gateselgere? Jada, pose. Brus paa glassflaske fra gateselgere? Akkurat ja, de heller brusen i en pose, stikker et sugeroer i posen og slaar en knute paa det hele.
- I Nicaragua er det helt greit at paakjoerte hester blir liggende paa veien, og lukte doed og fordervelse; i flere dager foer noen gidder aa slepe den et annet sted. Sannsynligvis bare ut i groefta, ute av syne og saa videre...
- I Nicaragua er det ikke saa rart at noen kjoerer paa hester, siden veien til tider er okkupert av baade hester, kuer, griser og hoener.
- I Nicaragua kjoerer de som noen griser, saa det er kanskje ogsaa en del av forklaringen.
-I Nicaragua jobber det minst tre stykker paa hver buss; sjaafoeren, konduktoeren og han som henger ut av doera og roper hvor de skal. Dette moensteret er saa godt innarbeidet at Kulturstudier loenner en mann for aa henge ut av doera paa skolebussen vaar, selv om vi ikke tar paa flere passasjerer.
- I Nicaragua sitter gjerne hele familien i gyngestol paa fortauet, slik at man foeler man gaar midt i stua til folk naar man gaar langs gata.
- I Nicaragua er det ikke vanlig aa fortelle at det er noe man mangler i det man deler ut menyene. I steden satser man hardt paa at ingen i selskapet paa aatte har lyst paa hverken kjoett eller fisk, og rister oppgitt paa hodet naar de dumme chelene forsoeker aa bestille. En annen klassiker er aa ikke si fra at man ikke har det som er bestilt foer chelene har ventet i to timer og alle andre forlengst er ferdige med aa spise.
- I Nicaragua hender det titt og ofte at klaerne kommer tilbake fra vaskeriet skitnere enn det de var da de ble levert inn. Dessuten stjeler de trusene vaare (se forrige innlegg...)
- I Nicaragua vasker man over det samme gulvet sju ganger rett etter hverandre; uten vann - men gjerne ved bruk av haandkle og flytende vaskemiddel.
- I Nicaragua har vi en egen liten hjoerne-galning som holder til et halvt kvartal fra huset vaart. Det skrangler i loese skruer, men han er veldig soet naar han med stor overbevisning slaar ut med armene og roper: "Noruega! I love you! Jai alskar dai!". I dag fulgte han oss helt til bussen og hadde en fin historieforelesning som gikk fra kakekasting via William Walker til hvordan nordmenn var de foerste som oppdaget Amerika. Moro.
29 oktober 2007
22 oktober 2007
Karneval og regntid
Man skulle ikke tro det, men det finnes steder der det i perioder regner mer enn i Bergen. Den observante leser vil raskt kunne regne seg frem til at Leon, Nicaragua er et slikt sted. I skrivende stund har det regnet i ett i over to uker, landet sliter med flom, og jeg sliter med mitt oerlille bikiniskille som allerede er borte igjen. Erfaringene jeg har tilegnet meg etter tre aar i vestlandets hovedstad kommer godt med naar det gjelder aa se positivt paa situasjonen, hvis regner varer i 89 dager i strekk har jeg i alle fall kommet meg ut av landet foer den tid! Egentlig er det litt deilig med regn ogsaa - skolen har midlertidig blitt flyttet til byen, og det innebaerer at jeg plutselig har mer fritid. Jeg gjennomgaar en periode med akutt skoletroetthet, saa det aa kunne henge litt paa internettkafe etter at timen er over for dagen gjoer meg nada. Maa vel bare ta meg tak i nakken og begynne aa jobbe litt igjen, eksamen naermer seg med stormskritt, og jeg er ikke paa langt naer klar for aa snakke spansk i 20 minutter paa muntlig eksamen. Hvis noen har et ordforraad aa sende i posten tar jeg i mot med takk, tror det akkurat skal komme frem i tide hvis du sender det i morgen!
Paa fredag hadde vi karneval paa Casa Iguana. Paa grunn av en mistenkelig stor mengde truser som forsvinner fra vasken vi leverer til Bigfoot (et hostel der vi faar vaska klaerne vaare), bestemte Ingunn og jeg oss for aa vaere trusetyvene fra Bigfoot. Vi piratkopierte layouten paa Bigfoots egne t-skjorter, og endte opp med t-skjorter der det sto 100% Trusetyv. Dette kompletterte vi med paasminka b-gjengbriller og truser hengende fra alle lommer. Man faar ikke mer moro enn man lager sjoel! Moro var det paa selve karnevalet ogsaa, folk hadde vaert veldig kreative og det var en masse flotte kostymer.
Paa fredag hadde vi karneval paa Casa Iguana. Paa grunn av en mistenkelig stor mengde truser som forsvinner fra vasken vi leverer til Bigfoot (et hostel der vi faar vaska klaerne vaare), bestemte Ingunn og jeg oss for aa vaere trusetyvene fra Bigfoot. Vi piratkopierte layouten paa Bigfoots egne t-skjorter, og endte opp med t-skjorter der det sto 100% Trusetyv. Dette kompletterte vi med paasminka b-gjengbriller og truser hengende fra alle lommer. Man faar ikke mer moro enn man lager sjoel! Moro var det paa selve karnevalet ogsaa, folk hadde vaert veldig kreative og det var en masse flotte kostymer.
19 oktober 2007
Til Panama, til Panama!
Endelig er det tid for turblogg - vannskada router og ufattelig dårlig stømtilgang på dataen min har forhindret meg i å skrive tidligere. Irritert? Neida!
Etter seks uker her i Leon bar det altså ut på tur, perfekt timing for min del. Hadde begynt å bli litt lei den samme byen, de samme folka og det samme opplegget dag ut og dag inn, så da passet det bra med en uke på eventyr. Min reisekompanjong denne gang ble Nina, som også har blitt lurt inn i å loffe rundt med meg i fire uker etter eksamen. En flott generalprøve for oss, og hvis ikke Nina har blitt fullstendig skremt av meg som slår på lyset altfor tidlig i våkningsprosessen, så tror jeg vi skal klare oss fint på tur sammen!
Første stopp var Panama City. Her nøt vi den første varme dusjen siden slutten av august, det var nesten så bare DET var verdt ca 30 timer på buss i forkant. Følte oss plutselig så rene og velduftende - du skal ikke komme her og si at kaldt vann gjør samme nytten. Nesten like spennende som varm dusj var det vi faktisk hadde kommet for å se - Panamakanalen! Selv om ingen av oss er så inne i hverken slusemekanikk eller skipsfart, var det interessant å se de store skipene passere Miraflores-slusene med maks en halvmeter klaring på hver side. Fascinerende hvordan man kan løfte sånne giganter ved hjelp av en så vanlig ting ( i alle fall for dere som ikke bor i Leon...) som vann. Jeg syns også det var spesielt å være på et sted/institusjon som har hatt, og fremdeles har, en så stor betydning for verdensøkonomien. Senere samme dag tok vi en taxi til Panama Viejo, gamle Panama. Dette er ruiner av den opprinnelige Panama City, som ble forlatt etter et piratangrep på 1600-tallet. (Om jeg nå husker riktig..) Her fikk vi guiding på spansk, og med litt hjelp av engelsk tekst fra plakater skjønte jeg overraskende mye.
For min del er to netter i en Latin-Amerikansk storby mer enn nok, og dagen etter unte vi oss den luksusen å fly småfly til Bocas del Toro - et øyparadis på nordøstkysten av Panama. Her ble vi liksågodt fra søndag til fredag, vi storkoste oss i vår egen litt karibiske himmel. Vi bodde på et koselig hotell som sto på påler over vannet, så delfiner, snorklet på nydelige korallrev, jaktet på knallfargede fisker, lå på kritthvite strender med blåblått hav, spiste deilig mat og brownies til dessert, koste oss med amerikanske serier på tv, tok varm dusj etter varm dusj etter varm dusj, fikk en venn som het Kaptein Salsa, ble kurtisert av Kaptein Salsa, ble uvenner med internett, fikk antydning til bikiniskille, og et par dager var vi til og med så flinke at vi pugget spanske verb og leste Lola Lago. Ikke så aller verst, som vi sier i Hallingdal.
Så var det dessverre tid for å vende nesa mot Nicaragua og Leon igjen. En natt i San Josè, hovedstaden i Costa Rica, ble en uforglemmelig opplevelse. På grunn av at vi skulle reise med bussen klokken fem om morgenen la vi oss inn på verdens rareste hostel like ved busstasjonen. Det er det styggeste huset jeg har sett i mitt liv, vi hadde ikke en gang en skikkelig dør til rommet (en sånn med klinke og lås, vet du). I steden hadde de bare en dør som gjerne kunne tilhørt et uthus, og vi fikk utdelt en hengelås med nøkkel. Rommet vårt var et glassbur midt i stua, der de hadde hengt opp gardiner i fem ulike mønstre for å hindre innsyn, og på vårt bittelille rom hadde de trengt inn et lite bord med noen enorme, falske prestekrager. Paradoksalt nok hadde dette hostellet prioritert å bruke tid og krefter på å lage sin helt egen hjemmeside på internett. Sønnen til paret som drev hotellet, unge her etellerannet Antonio etellerannet Lopez, alder ca 4 og fryktelig søt, ble henrykt over å få "besøk" (i følge gjesteboka var det av en eller annen grunn ikke noe stort renn med gjester), og endte opp i en karatefight med Nina. Det hele endte med at han villig slo seg ned på rommet vårt, hoppa i senga og poserte for kameraet. Heldigvis har både Nina og undertegnede god erfaring med irriterende småbrødre, så ved hjelp av halvglemte lurerier fikk vi endelig gutten ut og hengelåsen på.
Faktisk var det litt godt å komme hjem fra tur. Ja, hjem til Leon. Hjemme. Hmm... En må passe seg så en ikke blir for bortskjemt med vann og strøm og internett-tilgang heller!
Etter seks uker her i Leon bar det altså ut på tur, perfekt timing for min del. Hadde begynt å bli litt lei den samme byen, de samme folka og det samme opplegget dag ut og dag inn, så da passet det bra med en uke på eventyr. Min reisekompanjong denne gang ble Nina, som også har blitt lurt inn i å loffe rundt med meg i fire uker etter eksamen. En flott generalprøve for oss, og hvis ikke Nina har blitt fullstendig skremt av meg som slår på lyset altfor tidlig i våkningsprosessen, så tror jeg vi skal klare oss fint på tur sammen!
Første stopp var Panama City. Her nøt vi den første varme dusjen siden slutten av august, det var nesten så bare DET var verdt ca 30 timer på buss i forkant. Følte oss plutselig så rene og velduftende - du skal ikke komme her og si at kaldt vann gjør samme nytten. Nesten like spennende som varm dusj var det vi faktisk hadde kommet for å se - Panamakanalen! Selv om ingen av oss er så inne i hverken slusemekanikk eller skipsfart, var det interessant å se de store skipene passere Miraflores-slusene med maks en halvmeter klaring på hver side. Fascinerende hvordan man kan løfte sånne giganter ved hjelp av en så vanlig ting ( i alle fall for dere som ikke bor i Leon...) som vann. Jeg syns også det var spesielt å være på et sted/institusjon som har hatt, og fremdeles har, en så stor betydning for verdensøkonomien. Senere samme dag tok vi en taxi til Panama Viejo, gamle Panama. Dette er ruiner av den opprinnelige Panama City, som ble forlatt etter et piratangrep på 1600-tallet. (Om jeg nå husker riktig..) Her fikk vi guiding på spansk, og med litt hjelp av engelsk tekst fra plakater skjønte jeg overraskende mye.
For min del er to netter i en Latin-Amerikansk storby mer enn nok, og dagen etter unte vi oss den luksusen å fly småfly til Bocas del Toro - et øyparadis på nordøstkysten av Panama. Her ble vi liksågodt fra søndag til fredag, vi storkoste oss i vår egen litt karibiske himmel. Vi bodde på et koselig hotell som sto på påler over vannet, så delfiner, snorklet på nydelige korallrev, jaktet på knallfargede fisker, lå på kritthvite strender med blåblått hav, spiste deilig mat og brownies til dessert, koste oss med amerikanske serier på tv, tok varm dusj etter varm dusj etter varm dusj, fikk en venn som het Kaptein Salsa, ble kurtisert av Kaptein Salsa, ble uvenner med internett, fikk antydning til bikiniskille, og et par dager var vi til og med så flinke at vi pugget spanske verb og leste Lola Lago. Ikke så aller verst, som vi sier i Hallingdal.
Så var det dessverre tid for å vende nesa mot Nicaragua og Leon igjen. En natt i San Josè, hovedstaden i Costa Rica, ble en uforglemmelig opplevelse. På grunn av at vi skulle reise med bussen klokken fem om morgenen la vi oss inn på verdens rareste hostel like ved busstasjonen. Det er det styggeste huset jeg har sett i mitt liv, vi hadde ikke en gang en skikkelig dør til rommet (en sånn med klinke og lås, vet du). I steden hadde de bare en dør som gjerne kunne tilhørt et uthus, og vi fikk utdelt en hengelås med nøkkel. Rommet vårt var et glassbur midt i stua, der de hadde hengt opp gardiner i fem ulike mønstre for å hindre innsyn, og på vårt bittelille rom hadde de trengt inn et lite bord med noen enorme, falske prestekrager. Paradoksalt nok hadde dette hostellet prioritert å bruke tid og krefter på å lage sin helt egen hjemmeside på internett. Sønnen til paret som drev hotellet, unge her etellerannet Antonio etellerannet Lopez, alder ca 4 og fryktelig søt, ble henrykt over å få "besøk" (i følge gjesteboka var det av en eller annen grunn ikke noe stort renn med gjester), og endte opp i en karatefight med Nina. Det hele endte med at han villig slo seg ned på rommet vårt, hoppa i senga og poserte for kameraet. Heldigvis har både Nina og undertegnede god erfaring med irriterende småbrødre, så ved hjelp av halvglemte lurerier fikk vi endelig gutten ut og hengelåsen på.
Faktisk var det litt godt å komme hjem fra tur. Ja, hjem til Leon. Hjemme. Hmm... En må passe seg så en ikke blir for bortskjemt med vann og strøm og internett-tilgang heller!
04 oktober 2007
En liten oppsummering
Bloggskriving i Nicaragua er ikke som bloggskriving andre steder. Plutselig sitter man i mørket, uten internett, men til gjengjeld med en flaggermus som flyr vilt omkring i stua. Jeg må innrømme at flaggermus ikke helt er min greie. Særlig ikke når de halvveis kræsjer i meg i mørket. Kan hende jeg er litt kosesjuk etter seks uker borte fra kjæresten, men det er ikke flaggermus jeg helst vil at skal stryke meg på armen. Kjenner jeg er litt skeptisk til å sitte her. 
Strandfest
På lørdag hadde vi strandfest på skolen. Folk diska opp med den deiligste grillmat; grillspyd med ferske grønnsaker, marinert kjøtt av alle slag og store, gule maiskolber. Undertegnede og Nina hadde slått til med ostepølser, pølsebrød og ketchup. Flott skal det være! Dagen ble brukt til soling, bading, surfing, skravling og hva enn annet man kunne ha lyst til. Lene og Heidi organiserte en lek der vi samlet inn penger til skoleprosjektet der vi arbeider som frivillige, og på slutten av dagen slo Kristine til med en godt planlagt runde av Beat for Beat. Da sola hadde stupt ned i horisonten og sandfluene begynte å bli plagsomt innpåslitne, tok vi bussen hjem. Etter en dusj og pizza levert på døra, dro vi på diskotek litt utenfor byen. Til tross for noen plagsomme dansesjarmører hadde jeg det fryktelig morsomt, så morsomt at jeg våknet dagen etter med en giga-vannblemme på stortåa (av alle steder.)
Proyekto Barrilete
Nå har jeg vært på Proyekto Barrilete for andre gang, og jeg kjenner at det gir meg mye å få jobbe direkte med barn som trenger det så mye. Prosjektet fungerer som et slags SFO, der barna får et lite måltid ris og bønner, tilsyn, omsorg og leksehjelp etter skoletid. Dette er barn som ikke får den oppfølgingen de trenger hjemme. Mange av foreldrene jobber i Costa Rica, og barna bor dermed hos besteforeldre som ikke har evner, tid eller mulighet til å hjelpe dem med lekser. Mange har foreldre som jobber lange dager for å få hjulene til å gå rundt, og blir dermed gående alene store deler av dagen. Lærerne som er tilknyttet prosjektet gjør det på frivillig basis, og forholdene på ”skolen” er under enhver kritikk. Toalettet er så vidt jeg skjønner helt ubrukelig, så å gå på do de timene de oppholder seg der er nesten umulig. Taket er rett og slett bare noen blikkplater som er støttet opp av noen tynne trestammer, og når det regner er det veldig få steder på gårdsplassen det er tørt. Det er i alle fall ikke plass til 80 barn på de tørre flekkene! På strandfesten samlet vi inn ca 3000 kr vi vil bruke på å reparere taket, eller helst bygge et helt nytt tak. Hvis noen der hjemme kunne tenke seg å hjelpe har vi opprettet et kontonummer dere kan sette inn penger på: 1645.03.07533. Pengene går uavkortet til prosjektet, og en norsk hundrelapp rekker langt her nede. Hvis noen bestemmer seg for å bidra må dere huske på å merke innskuddet med ”Proyekto Barrilete”, siden kontoen også blir benyttet til andre prosjekt tilknyttet Kulturstudier.
Prosjektuke
Neste uke har vi prosjektuke, eller friuke som er betegnelsen jeg har valgt å sette på den. Nina
og jeg skulker en skoledag hver, og dermed setter vi allerede 3.30 i natt kursen mot Panama!
Kanskje treffer vi den vesle tigeren og den vesle bjørnen på veien?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
