Til Panama, til Panama!

Endelig er det tid for turblogg - vannskada router og ufattelig dårlig stømtilgang på dataen min har forhindret meg i å skrive tidligere. Irritert? Neida!

Etter seks uker her i Leon bar det altså ut på tur, perfekt timing for min del. Hadde begynt å bli litt lei den samme byen, de samme folka og det samme opplegget dag ut og dag inn, så da passet det bra med en uke på eventyr. Min reisekompanjong denne gang ble Nina, som også har blitt lurt inn i å loffe rundt med meg i fire uker etter eksamen. En flott generalprøve for oss, og hvis ikke Nina har blitt fullstendig skremt av meg som slår på lyset altfor tidlig i våkningsprosessen, så tror jeg vi skal klare oss fint på tur sammen!

Første stopp var Panama City. Her nøt vi den første varme dusjen siden slutten av august, det var nesten så bare DET var verdt ca 30 timer på buss i forkant. Følte oss plutselig så rene og velduftende - du skal ikke komme her og si at kaldt vann gjør samme nytten. Nesten like spennende som varm dusj var det vi faktisk hadde kommet for å se - Panamakanalen! Selv om ingen av oss er så inne i hverken slusemekanikk eller skipsfart, var det interessant å se de store skipene passere Miraflores-slusene med maks en halvmeter klaring på hver side. Fascinerende hvordan man kan løfte sånne giganter ved hjelp av en så vanlig ting ( i alle fall for dere som ikke bor i Leon...) som vann. Jeg syns også det var spesielt å være på et sted/institusjon som har hatt, og fremdeles har, en så stor betydning for verdensøkonomien. Senere samme dag tok vi en taxi til Panama Viejo, gamle Panama. Dette er ruiner av den opprinnelige Panama City, som ble forlatt etter et piratangrep på 1600-tallet. (Om jeg nå husker riktig..) Her fikk vi guiding på spansk, og med litt hjelp av engelsk tekst fra plakater skjønte jeg overraskende mye.





For min del er to netter i en Latin-Amerikansk storby mer enn nok, og dagen etter unte vi oss den luksusen å fly småfly til Bocas del Toro - et øyparadis på nordøstkysten av Panama. Her ble vi liksågodt fra søndag til fredag, vi storkoste oss i vår egen litt karibiske himmel. Vi bodde på et koselig hotell som sto på påler over vannet, så delfiner, snorklet på nydelige korallrev, jaktet på knallfargede fisker, lå på kritthvite strender med blåblått hav, spiste deilig mat og brownies til dessert, koste oss med amerikanske serier på tv, tok varm dusj etter varm dusj etter varm dusj, fikk en venn som het Kaptein Salsa, ble kurtisert av Kaptein Salsa, ble uvenner med internett, fikk antydning til bikiniskille, og et par dager var vi til og med så flinke at vi pugget spanske verb og leste Lola Lago. Ikke så aller verst, som vi sier i Hallingdal.











Så var det dessverre tid for å vende nesa mot Nicaragua og Leon igjen. En natt i San Josè, hovedstaden i Costa Rica, ble en uforglemmelig opplevelse. På grunn av at vi skulle reise med bussen klokken fem om morgenen la vi oss inn på verdens rareste hostel like ved busstasjonen. Det er det styggeste huset jeg har sett i mitt liv, vi hadde ikke en gang en skikkelig dør til rommet (en sånn med klinke og lås, vet du). I steden hadde de bare en dør som gjerne kunne tilhørt et uthus, og vi fikk utdelt en hengelås med nøkkel. Rommet vårt var et glassbur midt i stua, der de hadde hengt opp gardiner i fem ulike mønstre for å hindre innsyn, og på vårt bittelille rom hadde de trengt inn et lite bord med noen enorme, falske prestekrager. Paradoksalt nok hadde dette hostellet prioritert å bruke tid og krefter på å lage sin helt egen hjemmeside på internett. Sønnen til paret som drev hotellet, unge her etellerannet Antonio etellerannet Lopez, alder ca 4 og fryktelig søt, ble henrykt over å få "besøk" (i følge gjesteboka var det av en eller annen grunn ikke noe stort renn med gjester), og endte opp i en karatefight med Nina. Det hele endte med at han villig slo seg ned på rommet vårt, hoppa i senga og poserte for kameraet. Heldigvis har både Nina og undertegnede god erfaring med irriterende småbrødre, så ved hjelp av halvglemte lurerier fikk vi endelig gutten ut og hengelåsen på.




Faktisk var det litt godt å komme hjem fra tur. Ja, hjem til Leon. Hjemme. Hmm... En må passe seg så en ikke blir for bortskjemt med vann og strøm og internett-tilgang heller!