Tour de Junaiten

Som den ekte sosialistsnobben jeg er har jeg aldri hatt det minste ønske om å besøke USA - republikanernes, MacDonalds og kulturimperialismens høyborg. Mens land som Kina, Tanzania og Cuba står høyt på min må-sees-liste, har jeg mang en gang skråsikkert uttalt at USA vil være det siste landet jeg velger å reise til. Men, når en fattig student fristes med gratis flybillett og opphold, kastes prinsippene elegant over bord. Dermed bar det rett fra Bergen og fullført bachelorgrad til Det store eplet, Nødre Dakota og Syndens by.

Med kamera i veska og (nesten) sokker i sandalene la vi ut på New Yorks "Gringo Trail"; Empire State Building, Statue of Liberty, Ellis Island, Museum of Modern Art, Central Park, 5th Avenue og FN-bygningen, samt Broadwaymusikalen "Hairspray" som ble valgt etter sterk inspirasjon fra Ugly Betty. Interessant å oppleve, kjedelig å lese om. Mest dramatikk fikk vi passende nok på Ground Zero, der tiden for ettertanke raskt ble avbrutt da en plutselig storm skapte fullstendig kaos. Sand fra byggeplassen pisket mot våre bare, hvite legger, og trengte seg inn i både nese, munn, øyne og ører. Ouch.

Så bar det videre mot Bismarck, Nødre Dakota, der Jon har bodd et år. Det var rart å se ham på flyplassen, og det var vanskelig å skjønne at dette hadde vært hans hjem i ti måneder. Dagen etter at vi kom stilte vi stolte opp på West Region Track Meet for å se den unge håpefulle løpe 800 meter, og da en for oss totalt ukjent mann på tribunen ropte "Come on, Big John!", tok det et par sekunder før jeg oppfattet at "Big John" faktisk var min lillebror. Vesle poden.

Andre minneverdige hendelser i Nødre Dakota spenner vidt, fra graduationseremonien som måtte evakueres på grunn av en bombetrussel, via cowboylandsbyer og en imponerede danseforestilling av Lion King, til gigantiske, high-tech traktorer med skremmende kjemikalier på tanken, tidenes tordenvær og lokale puber med tilhørende originaler.

Så var det tid for en snartur til Las Vegas, der jeg brukte null dollar på gambling, men
gjerne ville betalt atskillig mer for å slippe å enda en gang høre Jons lekse om hvordan han er gammel nok til å dra i krigen, men ikke gammel nok til å stoppe og se på at noen gambler. Vi tusla opp og ned "The Strip" med store øyne, vandret i Paris' gater innendørs i hotell Paris, kjørte en skranglete berg-og-dalbane rundt New Yorks kjente skyskrapere, gikk på show og forspiste oss på buffeter. Las Vegas er en bisarr og morsom by, og i dette tilfellet vil jeg tro bilder sier mer enn jeg noengang vil klare å uttrykke verbalt.

Jeg hadde tre fine, sprø og koselige uker i et land jeg trodde ville bli det siste jeg krysset av på lista mi. Siden amerikanere om mulig er enda mer patriotiske enn bergensere, var det ikke få ganger jeg fikk spørsmålet om ikke jeg i likhet med min lillebror ble fristet til å komme over for å studere eller jobbe et år. Har jeg så kvittet meg med mine fordommer, overgir jeg meg til hordene som drømmer om Amerika, mulighetenes land? Nei, USA er nok fremdeles ikke landet for meg...

- Jeg hadde blitt gal av å bo i byer som ikke har noe skikkelig sentrum, ingen kollektivtrafikk og der man er avhengig av å bruke bil til alt.

- Jeg hadde irritert meg grenseløst over amerikanere som sitter i kø i drive-thru mens det er ledig kasse eller minibank inne.

- Jeg hadde blitt overveldet av alle som hyler "OH, SO NICE TO MEET YOU!!" mens de hiver seg rundt halsen på deg, mens de egentlig ikke bryr seg i det hele tatt.

- Jeg hadde gått på veggen i et land der man kler seg i shorts og t-skjorte ved formelle anledninger.

- Jeg hadde blitt sint over den fullstendige mangelen på miljøengasjement både fra politikere og privatpersoner.

- Med mitt anlegg for å legge på meg kunne jeg aldri levd i et land der man får gratis påfyll på brus uten å spørre, der alle matvarer komme i giga-size og der lunsjporsjonene er så store at en sudansk storfamilie kunne levd på dem i dagesvis.

- Sist, men slettes ikke minst, jeg hadde blitt fullstendig rasende på alle som STÅR på rullebånd, nedenfor nøye demonstrert av to ellers traskende nordmenn.