Sommeren 2007

En lett raljerende østlending forkynte i store ord 13. mai at den trofaste følgesvennen Paraplyen med glede ble donert til våte bergensstudenter. En noe mindre raljerende, dog betraktelig våtere, østlending må tre måneder senere krype til korset og omtale ovennevnte handling som arrogant og lite gjennomtenkt. Er det mulig å være så gjennomført hoven og korttenkt at man donerer bort Jaguaren og selv ender opp med å kjøre en gammel Golf (kjøpt av en mistenkelig mann på gata for den astronomiske sum av fem dollar) i mil etter mil etter mil etter mil etter mil...? Hvem ville vel ikke savnet sin gamle, gode, grønne venn i tidenes regnsommer? Regntøyet fra Sparkjøp har heller ikke vært noen umiddelbar suksess, for å si det forsiktig, så minnene fra ni uker i barnehagen inneholder en uforholdsmessig stor andel av tørkeskap, skiftetøy og mistenkelig lange doturer.

På den annen side har jobben også inneholdt høydepunkter som jakten på skurnøkkelen med pinsett under verandaen, oppdagelsen av et jevnbyrdig kakemonster i Liv Marits skikkelse, det klassiske "jeg-har-planta-foten-midt-i-maurtua-hylet" påfulgt av den obligatoriske "nei-gud-så-morsom-du-var-da-du-fant-ut-at-du-hadde- tusen-maur-på-beina-og-sju-i-bhen-og-jammen-hadde-det-ikke-
lurt-seg-en-oppi-nesa-di-også-latteren", klipping og liming av 33 prinsesser/hekser/engler/jegere/sjørøvere/ blomster/slott/katter/fotballspillere, mislykka forsøk etter mislykka forsøk på å vri hendene riktig mens fuglene gnir hverandre på ryggen (ikke spør), parafinsmakende grillpølser, gullkorn som: "Se, gavemaskin - kongen på havet!" og oppdagelsen av at bleia ser ut som en barnetv-figur når man setter solbriller på (nedenfor forbilledlig demonstrert på et bilde jeg satser på ikke bryter taushetsplikten). Ingen skal komme her og si at jobben som barnehageassistent byr på en kjedelig og lite variert hverdag!

Selv om sommeren stort sett har bestått av jobb, soving og (holde dere fast) trening (jeg advarte dere), har det da blitt tid til litt annet også. Som fotballsupporter kreves det at man støtter laget sitt i tykt og tynt - i Raufoss og Hønefoss - og jammen fikk vi ikke tid til en liten svipptur på hjemmekamp på Aker Stadion også. Molde vant selvsagt overlegent, Krattet sang som et englekor, Ivar mista stemma og alt var dermed som det skal være.

Siden det var jazzfestival i byen var vi så heldige at vi også fikk med oss en nydelig - dog søvndyssende- konsert med Ketil Bjørnstad og Terje Rypdal, samt en improkonsert som for det utrente øre kunne høres ut som et "her-står-jeg-og-spiller-i-min-helt-egen-takt-og-toneart-
og-driter-egentlig-i-hva-de-andre-spiller-i-og-oi-kanskje-
det-blir-tøft-hvis-jeg-bærter-en-gang-i-hver-himmelretning-bråk". For oss med god kjennskap til jazzens krumspring derimot, var det en stor musikkopplevelse.

En annen begivenhet må selvfølgelig også nevnes, ved god hjelp av tidenes mest rørte forlover - og på tross av brannbilen som dukket ubedt opp i selskapet- ble det en fantastisk dag da Sigrid og José giftet seg. Med èn del tradisjonell norsk bryllupsfeiring, èn del brasiliansk inspirasjon og en dæsj samba og capoeira ble det både tåredryppende og gøy på samme tid.

Om ni dager er jeg på vei til Nicaragua, hvis jeg bare får fiksa alt jeg skal først. I dag har jeg skylt ørene mine, levert inn egenandelskort, forhåndsstemt, tatt vaksiner, kopiert alle viktige dokumenter, tatt bilde til ISIC-kortet og henta laptopveske på posten, og enda er jeg ikke i nærheten av halvveis på krysselista. Jeg har neimen ikke tid til å skrive mer blogg!