Fremme i Leon

Det er merkelig å være her i Leon. Her tusler nakne menn (vi er usikre på om vi snakker entall eller flertall, men hyppigheten tyder på det sistnevnte) rundt i gatene med den største selvfølgelighet, skitne barn spør bedende om vi har 1 -bare en- cordoba å avse, og eldre mannfolk knekker sammen av latter når de møter 180 cm høye jenter som (sitat): "får meg til å se ut som en smågutt". Inntrykkene er mange, og det kommer nok snart en blogg der jeg deler flere av dem med dere. Forløpig har jeg nok med å sortere dem for meg selv.

Turen fra Norge gikk fint, og jeg var av det heldige fåtall som fikk all bagasjen min ved ankomst Managua. Føler meg rett og slett priviligert. Jeg bor på koselige Casa Santiago, der jeg deler rom med Ylva fra Oslo. Mitt hus er det eneste der man har eget bad på rommene, så alt i alt har jeg ikke kommet så verst ut av det. Jeg har kun sett édderkopp hittil, og den var bitteliten og på betryggende lang avstand. Har dessuten gått til innkjøp av sterke kjemikalier til bekjempelse av nevnte skumlinger, så fremtiden ser ikke så altfor mørk ut. Det gjør derimot uværsskyene, vi har en time eller to med torden og kraftig regn hver dag. Så lenge man befinner seg under tak er det bare deilig, varmen blir mindre trykkende og det blir lettere å sove.

I morgen er første skoledag, og vi skal ha en diagnostisk test slik at vi havner i grupper med andre som er på omtrent samme nivå. Jeg er usikker og spent på om jeg faktisk kan noe, selv om jeg hadde en imponerende informativ samtale om adaptere og jernvareforhandlere tidligere i dag, om jeg så må må si det selv! Gleder meg til å lære mer spansk, først og fremst for å få bedre kontakt med de lokale. Nicaraguanere er veldig hyggelige og imøtekommende, og siden Kulturstudier har hatt tilhold her i byen noen år har de nok roet plystringen og rumpeklapsingen noen hakk. Alle unge gutter og menn har riktignok et stort behov for å fortelle oss hvor hvite vi er, og bilførerne ser det som sin plikt å tute når de ser oss, men jeg hadde faktisk trodd at det var verre. Positivt overrasket, med andre ord!

Jet-laget henger fremdeles i, klokka er 22 og jeg er veldig klar for å lalle puta. Fordelen er at selv hardbarka b-mennesker våkner før hanen galer, og det er jo ikke så dumt når trøtte universitetsstudenter plutselig skal følge et umenneskelig hardt høyskoleopplegg med to til fire timer daglig. Dette kan bli hardt!