Jakten paa nesesprayen

I et land der man ikke snakker spraaket, der system og tjenestevei virker uforstaaelig og ulogisk og mañana mañana er den raadende ideologien, er det ikke bestandig saa lettt aa faa til det man vil, naar man vil det. Det tar fort en time aa levere toey til vask og to for aa handle frokostblanding og yoghurt. Det nytter ikke aa vaere skrubbsulten naar man gaar ut for aa spise, maten lar gjerne vente paa seg baade en og to timer. Man boer heller ikke vente til nesa er potte tett foer man skaffer seg nesespray.

Forsoek 1, mandag: Etter aa ha forstyrret alle de betalende gjestene paa Hotel El Convento der jeg proever aa skrive spanskinnlevering, maa jeg bite i det sure eplet og begi meg ut i Leons gater for aa kjoepe nesespray og smertestillende. Bla, bla i ordboka: smertestillende heter visst analgésico, det blir noeye notert paa haandbaken. Bla, bla... bla, bla... bla, bla.. Nesespray staar visst ikke i ordboka, ei heller spray slik at jeg har muligheten for aa konstruere ordet spray til nesa. Da faar vi satse paa det alltid like effektive kroppsspraaket. Paa apoteket gaar jeg for det tryggeste foerst:

"Quiero un analgesico, por favor?" (jeg vil gjerne ha smertestillende)

Jeg maa omtrent krangle meg til aa faa helt vanlig smertestillende, her i landet er det nemlig ikke en mulighet aa ha vondt i hodet uten at man har en betennelse, og man boer ta antibiotika; om ikke annet saa bare for sikkerhets skyld. Dama ser rart paa meg og rister paa hodet, dumme chele som paastaar hun bare har vanlig smerte. Saa tar hun opp et pillebrett og klipper ut tre tabletter til meg. Mañana, mañana - jeg trenger sikkert ikke mer enn tre tabletter akkurat i dag, saa hvorfor skulle jeg oenske aa faa flere? Saa var det nesesprayen sin tur:

- Necesito tambien un *pysjt-pysjt* para la nariz. (Jeg trenger ogsaa en *pysjt-pysjt* til nesa) Nesespraybevegelser selfoelgelig inkludert.

Rart blikk fra dama. Jeg gjentar. Enda rarere blikk fra dama. Jeg proever paa andre maater. Dama gaar over til "dumme-hvite-jente-staar-du-her-og-tuller-med-meg-blikket". Jeg leter desperat etter en loesning.

- "No respiro tan bien." (Jeg puster ikke saa godt)

Aha, forstaaelse i blikket og jammen kommer hun ikke med noe som riktignok har rar form, men det staar da vitterlig paa at det er til tette neser. Glede! Jeg betaler og rusler lykkelig tilbake til hotellet, der jeg smetter inn paa do for aa ta i bruk nyervervelsen. Nedtur.. Det var ikke nesespray, men et slags mentholatumpulver som iser ned halve hodet og etterlater nesa like tett.



Forsoek 2, tirsdag: Nytt forsoek, denne gangen paa stoerre apotek og med brukt Otrivinflaske i haanda. Saa var det bare aa skjoenne systemet da, her er det nemlig tre koeer som flyter inn i hverandre, og folk flyr fra den ene til den andre uten at noe moenster blir tydelig for en forvirret nordmann. Stiller meg til slutt opp bak de med reseptene sine i haanda, om ikke annet blir jeg vel geleidet til riktig koe. Fem minutter gaar. Ti. Femten. Jammen er det min tur! Rekker dama den tomme flaska; - "Tienen algo como este?" (Har dere noe som dette?) Rart blikk, men hun slaar det da opp paa dataen. En annen dame kommer til. De diskuterer veldig over dataen. En tredje dame kommer til. Til slutt spoer hun meg om det er til nesa. "Si, si". Ja, da har de det visst plutselig allikevel. Saa maa jeg gi henne navnet mitt, noe som selvfoeligelig tar en halv evighet, foer jeg tydeligvis skal gaa videre til en av de andre koeene. Jeg stiller meg opp, og ingenting skjer. Skjoenner ikke systemet for fem flate oere, noe som nok syns paa meg. Til slutt spoer dama denne kassa litt bryskt om navnet mitt, jeg betaler 15 kroner, faar en kvittering og er plutselig koeloes igjen. Naa er det heldigvis bare ett alternativ igjen, saa etter nye ti minutter i koe faar jeg levert kvitteringen min og faar en pose med Otrivin i retur. Lykke!

Kommer paa internettkafe og finner ut at jeg skal unne meg selv og de som sitter ved siden av meg en god spray i hvert nesebor. Aapner pakka. Nesedraaper, ikke nesespray....

Blir det et tredje forsoek? Jeg faar sette meg ned meg ordboka og stotre meg gjennom pakningsvedlegget til nesedraapene, men jeg maa innroemme jeg snart vurderer aa la det renne.

Lørdag morgen

Det er lørdag morgen her på Casa Santiago, og jeg sitter alene i spisestua og koser meg på nettet. Nesten alle på hele huset er på tur, og det er deilig å kjenne litt på det å få sitte alene et par timer. Noen ganger har jeg et behov for å få samlet tankene mine, og det er ikke så lett i et land der rakettene smeller til alle døgnets tider, og i et hus der 25 mennesker er sosiale til enhver tid. En liten stund sånn på morgenkvisten gjør meg klar for en dag som skal inneholde katedralbesøk med Gøril og verbpugging med Sofie.

Foreløpig har dagen inneholdt store humørsvingninger; Molde vant 4-2 over Bodø-Glimt og er i praksis klare for eliteserien 2008. Det virker likevel overfladisk og dumt å glede seg over slike filleting når jeg samtidig leser om Mina og Maryam som stadig går og kikker ut av vinduet i påvente av å bli sendt tilbake til Iran. Hvilken rett har vi som nordmenn til å bestemme over skjebnen til andre mennesker? Ingen annen rett enn at vi var så ufattelig heldige at vi ble født i Norge og ikke Iran eller Somalia. Vi har ikke opparbeidet oss retten til trygghet og frihet, vi har bare hatt flaks med retningen storken fløy oss i. Hvordan kan vi da være så bortskjemte at vi ikke vil dele den friheten og tryggheten med andre?

Nasjonaldag og kaffefarm

Nasjonaldag

I Nicaragua er det 17. mai hver dag, det er alltid en eller annen bråkete parade som trommer seg forbi. De siste ukene har det vært ekstra mye bråk, siden skolebarna har øvd seg til nasjonaldagen som var nå på fredag. Nicaraguas nasjonaldagsfeiring er overraskende lik den vi finner i fedrelandet Norge; skolebarna paraderer bak skolens fane mens skolekorpsene gjør sitt beste for å overdøve hverandre. Bunadene er riktignok byttet ut med kortkortkorte drillpikeskjørt, og i følge sikre kilder er det skolen med de korteste skjørtene som hvert år vinner 1. premien for beste parade. Urettferdig? Sånn er det rett og slett i Nicaragua. Hvite jenter får ekstra mye oppmerksomhet her i landet, til tider blir det litt for mye av det gode. Som de eneste cheles som så paraden utenfor Iglesia San Fransisco fikk Gøril og jeg uforholdsmessig mye oppmerksomhet fra mannlige tilskuere, jeg vil gå så langt som å si at en liten latinolover på andre siden av gata neppe kan ha fått med seg mer enn en halv drillpikeskjørtekant under sine forsøk på å fange vår oppmerksomhet. Da vi fulgte etter siste skole bortover gata for å komme oss hjemover var det tydeligvis mer spennende med cheles i gata enn med skolekorps, og da vi ble stående fast på i en folkemengde på hjørnet var det visst fritt frem med både hender og høylytt hvisking av "sexxxxxy" i øret. Dere som kjenner meg vet at jeg har større problemer med det sistnevnte enn det første, man mumser ikke Tone i øret! Jeg må nesten legge til at til vanlig er ikke klåing noe stort problem; selv om vi får en masse tilrop har nicaraguanske gutter stor respekt for jenter, mye mer enn sydeuropeiske gutter.


Helgetur til en kaffefarm

I Bolivia og Peru flyktet Folkedal og Fuffetøl hals over hode fra de fryktede "Rosa Bussarna"; svenske ungdommer på busstur. Nå må jeg innrømme at jeg selv har blitt en deltaker i "Gula Bussarna" sitt ekskursjonsprogram. Fredag ettermiddag reiste litt under halve gruppa på tur til Matagalpa, litt lenger nordøst i Nicaragua. Som vanlig satte bussen seg fast, og vi måtte traske de siste 500 meterne i mørket. Og regnet. Himmelen åpnet seg så plutselig som den bare gjør her i Nicaragua, og vi ble så klissblaute som vi aldri har blitt før. Og gjørmete. Veldig gjørmete. Våte, kalde og gjørmete kom vi endelig frem til kaffefarmen vi skulle bo på i helga, og ble innlosjert på insektsrommet over alle insektsrom. Utvalget av insekter overskred aller forventninger, fantasier og kunnskaper; av kjente arter kan jeg nevne edderkopper, kakerlakker, møll, mygg, biller, gresshopper og fluer - de ukjente artene var minst dobbelt så mange. Heldigvis var Sanna godt bevæpnet med insektsspray, så etter å ha tømt hele kanna var insektene færre, og beboerne såpass påvirket av kjemikalier at latteren satt løst. Hadde det ikke vært for at madrassen var tynn som ei sommerdyne skulle man ikke sett bort fra at vi faktisk hadde fått sovet til og med.

Dagen etter var klærne forsatt våte, vi var kalde og insektene var tilbake. Vi tuslet av gårde i jungelen til vi kom til en foss, der de tøffeste heiv seg uti og badet. Ellers gikk dagen med til å se på kaffebønner, gårdsdrift, brøleaper og dovendyr, og vi hadde det ikke så verst tross alt. Tilbake på gården ventet god middag og Flor de Caña, og etterhvert hadde vi det så hyggelig at Mårten erklærte at her, her ville han bo. Han om det.

Umodne kaffebønner

Tøffingene bader

Pysene ser på

Detta e'kji Raggen ell Kyhovda, akkurat!

I dag tok vi en snartur innom nabobyen Esteli, der vi besøkte en knøttliten sigarfabrikk. Fem damer rulla og pakka, ganske spennende. De tjente nok ganske godt på oss, mange som kjøpte sigarer både til eget bruk og til gaver. Hvis noen har reagert på den friske luften i Norge de siste ukene er grunnen rett og slett at jeg fikk med meg alle røykerne hit til Leon.

Kommentarer tas i mot med takk, syns det begynner å dabbe litt av her nå!

Fattigdom

Det skremmende med å være i et land med så mye fattigdom er at en etter hvert blir vant til det. De første dagene skar det meg i hjertet å se på gatebarna som tigget utenfor supermarkedet, men etter å ha vært her noen dager ble jeg flink til å dytte følelsene til side og si "no, no tengo" uten å få den ekle klumpen i magen. Jeg regner med at det er en forsvarsmekanisme vi utvikler for å takle hverdagen her nede, men jeg syns det er ekkelt å tenke på. Hvordan kan det noensinne bli bedre her i verden når vi venner oss til urettferdighet så fort?

Nicaragua er det nest fattigste landet i Latin-Amerika, og nesten 50% av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa. Nesten 20% lever i ekstrem fattigdom, noe som vil si at de har under to dollar dagen per hushold. To dollar. Tolv kroner. Jeg vet ikke om vi som priviligerte nordmenn kan klare å ta inn over oss hvordan det er å forsøke å mette familien sin på under tolv kroner dagen. Selv om jeg har bodd her i tre uker klarer jeg enda ikke ta det inn; vi bor i en middelklassebydel i en bra by, og de fleste fattige bor på landsbygda. Dessverre hindrer fattigdommen mange barn i å gå på skolen. For mange familier er det en umulighet å sende barna på skolen og betale for skoleuniform og skrivesaker. Mange barn går dermed rundt i gatene og selger tortillas, smykker og diverse skrap for å bidra til husholdet. Dessverre er dette bare en kortvarig løsning, siden barn som ikke har fått en utdannelse selv kommer til å ende opp blant de fattigste når de blir voksne. Heldigvis finnes det ildsjeler også i dette landet, og det drives endel prosjekter som har som mål å hjelpe barn med utdannelsen.

I går var vi på besøk hos et slikt prosjekt i en av de fattige bydelene her i Leon. Her hjelper de 80 barn i alderen 3 til 16 år. Noen av barna går ikke på skolen i det hele tatt, mens andre trenger hjelp med lekser og et sted å være. Mange av barna bor hos besteforeldrene fordi foreldrene har reist til Costa Rica for å arbeide, og mange av disse besteforeldrene er analfabeter som ikke kan hjelpe barna med skolearbeidet. Prosjektet holder til i noe jeg ikke kan karakterisere som noe annet enn et gammelt skur. Det var vondt for en norsk barnehagetante å se forholdene de levde under, og samtidig tenke på barnehagene hjemme med det vi tenker på som personalmangel, gamle leker og lite areal. Jeg håper veldig jeg får til å jobbe som frivillig på prosjektet i alle fall en gang i uka, jeg tror jeg kommer til å lære mye, samtidig som jeg forhåpentligvis kan gjøre en innsats som betyr noe.

På eventyr i Granada

Det var en gang for ikke lenge siden, i et land langt, langt borte, at en stor gruppe nordmenn bestemte seg for å leie en buss og dra på helgetur til San Juan del Sur. I gruppa var det også tre stykk kjerringer mot strømmen, som valgte å friste lykken i nydelige Granada. Med vann og kjeks i skreppa, reisehåndbok i hånda og passkopi i sekken la de ut på eventyr.

Minibuss var transportmiddelet fra trygge Leon til store, stygge Managua. På bussterminalen i Managua var det full kamp om de reisende, her går nemlig minibussene når de er fylt opp, ikke etter fast rute. En søt liten tass hjalp trengende cheles (hvitinger) å finne do og senere en buss til Granada, noe et konkurrerende selskap ikke var spesielt begeistra for. Her gjaldt det å ha bein i nesa og klare mål; folk sperra oss inne og dro meg i armen for å hindre oss å gå på bussen vi hadde valgt. Blåmerket på høyrearmen tjener som bevis!

Vel fremme i Granada var kartleseregenskapene litt så som så, så vi tok taxi til hostellet som lå hele tre kvartaler fra bussholdeplassen- det er bra det ikke er norske taxipriser. På grunn av diverse enveiskjøringer brukte vi nemlig lenger tid på taxituren enn vi brukte på å rusle samme vei dagen etter.

Lørdag og deler av søndag ble brukt til å rusle rundt i den nydelige byen. Granada er den eldste byen i Mellom-Amerika, og spanjolene bygde den for å vise frem det beste av spansk kultur og arkitektur. Jeg forelsket meg helt i byen, den var vakrere, hyggeligere og mer oversiktlig enn Leon.Vi leide en hestedrosje som kjørte oss en tur rundt Centro Historico, en fin måte å se byen på. Litt moro var det også da guiden vår pekte ut et hus der tidligere president William Walker hadde bodd, samt hus eid av de rikeste og mektigste familiene i Nicaragua, og vi var fullstendig med på notene. Vi fant ut at vi faktisk hadde fått med oss litt om både historie og politikk på de to ukene vi har vært her.

Helgens absolutte høydepunkt inneholdt ingredienser som is, sjokoladesaus og ikke minst melk; milkshake! Unge herr Folkedal kan kanskje huske tilbake til noen bokser sjokolademelk som ble fortært med stor innlevelse i Ouro Preto; - dette var om mulig enda bedre! Nina og jeg klarte å kvele i oss to store (og dyre!) milkshaker hver, så nå føler jeg vi har tatt vennskapet til et nytt nivå. Vi har rett og slett blitt melkebuddies.

Utsikten fra det gamle fengselet

Katedralen i Granada

I Granada har de en kirke for hver 400. meter. Jeg falt fullstendig for denne, jeg forventer å se Askepott og prinsen komme ridende hvert øyeblikk.

En blå bløtkakekirke, den eldste i byen

Sofie koser seg på kafe, dette er ikke Ro Kro!

Nina venter på maten

Melkebuddies

Datatrøbbel

E har ei datamaskin i trassaldern, so e venta te i mørgo med å skrive blogg frå helgji!

Kraftkrise i Nicaragua

Full av solkrem, saltvann og svette etter en hard skoledag er det lite som frister mer enn en lang dusj. Da er det en smule irriterende at Nicaragua har en kraftkrise for tiden. Landet produserer ca 400 megawatt energi om dagen, men trenger 500 megawatt før det er tilstrekkelig. Til sammenligning er det største daglige forbruket av strøm i Norge målt til 26000 megawatt; det setter ting litt i perspektiv. Her har de valgt å løse kraftkrisa ved å skru av strømmen mellom 07 og 14, og vannet er borte mellom 6.30 og 18, sånn cirka. Alt er sånn cirka, for av og til går både strømmen og vannet før og kommer tilbake senere, noen ganger er strøm og vann borte på helt andre tidspunkt. Derimot har jeg aldri opplevd at det plutselig er vann i krana midt på dagen. På grunn av at strømmen er så ustabil må dere bære litt over med meg hvis jeg har lovt å legge ut ny blogg, snakke med noen på msn eller ringe fra skype uten at jeg dukker opp; sannsynligvis sitter jeg i mørket og fortviler, uten mulighet til å trekke ned i do eller vaske hendene etterpå. Det er faktisk mer synd på meg enn på dere. Det er lite moro når man er dårlig i magen allerede klokka 8...

På grunn av regntida sprutregner det gjerne en time eller to på ettermiddagen. Da føles det rimelig paradoksalt å ikke kunne dra i snora.

Vulkantur

B-menneskegenet mitt har kommet seg etter kultursjokket, og det var ikke den blideste jenta som sto opp 6.30 på en søndag for å gå på tur. Også jeg som vanligvis er selveste solstråla på turdager. Litt hjalp det nok at vi skulle på vulkantur, så da bussen kom 7.30 så jeg ganske lyst på livet og den nære fremtiden. Veien til vulkanen Cerro Negro var, ikke overraskende, noe
humpete og krevende for de avdanka amerikanske skolebussene våre. Etter kraftig regnvær de siste månedene gikk det som det måtte gå; den ene bussen kjørte seg skikkelig fast i en søle-innsjø. Men ingenting så galt at det ikke er godt for noe, vi fikk da om ikke annet stiftet nærmere bekjentskap med den lokale myggen! Etter stor behjelpelighet fra folk som bodde i nærheten fikk vi da også til slutt dratt bussen opp av søla, ved hjelp av en gammel traktor som ikke lignet så mye på traktoren det er bilde av i USA-innlegget mitt, akkurat. Skulle faktisk ikke tro de tilhørte samme rase.

Ved foten av vulkanen fortalte Rigo, vår feltsjef og lokal vulkanguide, litt om både vulkanen og om turen vi skulle ut på. Etter å ha hørt på advarsler for folk med vonde knær (det gjør vondt å gå i bratte bakker, selvfølgelig), astma (svovelgassene kunne gjøre pusten verre enn vanlig), og kontaktlinser (faller ofte ut på grunn av støv når man sklir ned igjen), hadde jeg en mistanke om at det ikke var meningen at jeg skulle på vulkantur akkurat i dag. Det er ikke lett når man faller under alle tre "risikokategoriene"!

Utstyrt med oldis-stav la jeg av gårde i bedagelig tempo, og turen gikk overraskende bra! Kneet knirka de første hundre meterne, og pusten reiv et stykke, men før jeg visst ordet av det var jeg på toppen. Svovelgassene fremkalte riktignok et hosteanfall eller tjue, men det var jeg ikke alene om.


På grunn av at det er regntid er det veldig grønt og frodig her. Det ble ekstra tydelig som kontrast til den helt svarte vulkansteinen.

Gøril og Ingunn på toppen, ser ut som om det er to lykkelige jenter!

Her sklei vi ned på føttene, en helt merkelig følelse. Det var som å skrense nedover på et usynlig snowboard, mens man samtidig måte kjøre litt telemark med bøyde knær av og til. Fort gikk det og moro var det, og vi som er så heldige å ha dårlige knær hadde heldigvis staven som bremsemekanisme!

Noen ødela både sko og bukser på veien ned, men mine knallfine nye Ecco-sko klarte brasene. (Gnagsårene er hysj-hysj, for skoa er så fine...) Tusen takk, mamma og pappa!

Det er mulighet for å leie kjelker/sandboard eller lignende slik at man kan ake ned, så man skal ikke se bort fra at det blir enda en tur på Cerro Negro i løpet av tiden i Leon. Har dog hørt noen stygge rykter om av bretta veier 15 kilo, så spørs om jeg får vente med akingen til jul!

Flere bilder fra skolen

Sånn at dere skjønner at det ikke bare er skumlinger som preger hverdagen i Nicaragua (om jeg snakker om edderkopper eller knivranere får være åpent for tolkning), legger jeg ut noen flere bilder av skolen min. Jeg kan ikke si jeg savner U.Pihl...

En skremmende hendelse

Leon er en trygg by, men i et land der 50% lever under fattigdomsgrensa (av FN satt til to dollar dagen per hushold), må man dessverre regne med noen av de 70 norske studentene blir utsatt for kriminalitet. På vei hjem fra velkomstfest på Casa Iguana i går kveld/natt ble tre jenter fra mitt hus stoppet av en gutt med kniv som krevde å få kameraet Gunnel hadde i hånden. Hun så ikke kniven, og på ren refleks begynte hun å hale i kameraet sitt, løp etter ham, slo ham i fjeset og beit ham i armen. Det endte med at han holdt kniven opp mot halsen hennes og fikk skåret av reimene på kameraet, før han stakk av. En skremmende opplevelse både for de tre som var involvert, og for oss andre. Det er tydelig at vi må være enda mer forsiktige enn vi er; aldri gå mindre enn fem i en gruppe, ta taxi selv om det bare er tre kvartaler, ikke knipse bilder på nattestid og aldri gå rundt med verdisaker man ikke trenger der og da. Allikevel føler jeg meg trygg i byen her, det er først på nattestid vi må være ekstremt forsiktige, siden det ikke er folk i gatene som kan hindre slike hendelser. Jeg tenker også at det er et veldig stort steg å gå fra å true noen med kniv til å faktisk bruke den, og det er ikke verdens undergang om vi mister et kamera eller en hundrelapp. Uansett vil jeg tro raneren ikke kommer til å glemme den gærne svenske jenta med det første!