Snart paa vei hjem!

Naa sitter jeg alene i en av verdens stoerste byer og teller timer til flyet mitt gaar. I skrivende stund er det bare litt under fem timer til jeg er paa vei mot London, og jeg klarer nesten ikke aa vente! Det skal bli veldig godt aa komme seg vekk fra Mexicos forurensing, oeyne og hals har svidd i tre doegn, det er ikke stas aa vaere en kontaklinsebruker med astma under slike omstendigheter. Det er ikke rart gateselgerne bruker munnbind, for aa si det saann! Tre doegn i denne lufta har sikkert gjort like mye skade som tre maaneder med passiv roeyking i Leon, saa naa er det bra jeg snart er hjemme i frisk fjelluft.

Det er noen ting jeg gleder meg veldig til:

- JUL! :)
- vedovnvarme...
- aa lage meg min egen mat. Som Goeril sa i melding (fritt sitert): "Broedskivene er akkurat like gode som vi droemte om, og det beste er at de ligger i broedboksen!"
- sofa. Rett og slett en sofa, til forskjell fra seng, pinnestol, gyngestol og hengekoeyer.
- dyna mi. Ikke laken, ikke laken med ullteppe paa, men dyne. Jeg skjoenner ikke at resten av verden ikke har oppdaget denne fantastiske oppfinnelsen!
- aa kjoere bil uten aa vaere livredd.
- aa tusle rundt i morgenkaape helt til det er middag.
- snoe, tro det eller ei...
- aa moete alle dere jeg er glad i! :)


Det er ogsaa noen ting jeg er fryktelig glad jeg ikke skal gjoere paa en stund:

- aa pakke sekken hver gang jeg skal ut av hotellrommet, og ...

- ...aa skru inn den &/*%(^*% kodelaasen min!

- aa spise egg, ris, boenner og bananer.

- aa stikke meg ut over alt.

- aa bli ropt etter paa gata.

- aa kjoere buss etter buss etter buss...

- aa aldri slappe fullstendig av.

- aa hele tiden maatte ordne og styre og fikse og SPOERRE folk. Jeg skal aldri spoerre noen om noe i resten av mitt liv! (eller i alle fall paa en stund...)

Syden

De siste dagene har vi holdt til paa Isla Mujeres utenfor Cancun. Eller, det er vel ikke saa farlig hvor paa kartet vi har vaert, for saann egentlig har vi vaert i Syden. Og som alle vet, Syden er Syden, og det er ikke noe saerlig vits i aa vite om denne spesifikke Sydenen her er i Hellas, Tyrkia, Costa del Sol, Kanarioeyene eller altsaa da i Mexico. Her er de fleste Sydenklisjeene til stede; solbrente mennesker, mye alkohol, dyre solsenger med coca-cola parasoller som oedelegger den ellers fine stranda, 2 for 1, leilighetshoteller, kelnere som selv ikke etter at du har snakka til de fire ganger paa spansk ikke skjoenner at du ikke snakker engelsk, glorete souvenirer, t-skjorter med trykk som blant annet "save water, drink beer" og "FBI- Female Body Inspector" og lokale playboyer. En av solsengselgerne oppsummerte det greit: "Hey chicas! You need sunbed? No? Umbrella? No?! Boyfriend?".

Det er greit med en paaminnelse om hvorfor jeg vanligvis velger meg mer spennende reisemaal enn Syden. Men, when in Rome, do as the Romans - og when in Cancun, do as the Americans. Vi har hatt tre dager paa den cocacolabefengte stranda, strukket ut med julesanger paa oeret og solfaktor i sekken. For foerste gang i mitt liv har jeg i dag solt meg med faktor lavere enn 20 uten aa bli brent. Enten har jeg faktisk faatt litt grunnlag selv om brunfargen helst kan bli beskrevet som lysebeige, ellers har hordene med Sydenturister faatt daarlig valuta for pengene og faatt seg en sol som ikke virker...

I morgen reiser vi til Cuba, og da blir det lenge til dere hoerer fra meg. Paa Cuba er nemlig internett saa svindyrt at det ikke frister aa proeve en gang. Jeg regner med jeg kommer meg paa nett igjen neste mandag, sa koser jeg meg paa fint hotell i Mexico City helt alene. Fram til det er det lov aa sende tekstmeldinger for aa holde meg oppdatert, selv om jeg paa ingen maate lover svar!

Noen ganger er det slitsomt....

Noen ganger er det slitsomt aa vaere backpacker. Mandag 18.30 dro vi fra Antigua med Flores og Tikal som maal. Etter en time paa shuttle maatte vi vente halvannen paa bussterminalen i Guatemala City, foer bussen endelig dro i nitida. Det er ikke saa lett aa sove paa buss, saa da vi ble satt av i Flores 04.30 paa tirsdag var vi baade troette og forvirra. Bussen skulle kommet en hel time senere, og som de ekte turistene vi var skulle reisebyraaet der vi hadde bestilt pakketur til Tikal moete oss paa bussholdeplassen og vise oss til et hotell. Men, naa satt vi der da, midt paa natta i en ukjent by, uten anelse om hvor vi var. Alene. Det er vel ingen overdrivelse aa si at vi ikke var saerlig hoeye i hatten, der vi satt og putta minnepenner i pengebeltet i haap om at ingen skulle stjele bildene vaare. Gleden var stor da en blid mann hoppa ut av en van og spurte om vi var Mima og Tuna. Halv seks om morgenen sjekket vi inn paa hotellet, og to timer senere dro bussen vaar til Tikal. Der tusla vi rundt i fire timer; myggen beit og sola steika, men der var fascinerende baade med mayaruiner og apefamilien som slang seg over stien der vi gikk. Tilbake i Flores gikk tiden med paa aa proeve hardt aa faa veksla til oss litt dollar til grenseovergangene (bare delvis vellykka), bli kidnappa av en skremmende selskapssjuk tsjekker som ville fortelle oss om Cuba, og til se en daarlig film vi begge hadde sett fra foer (og saa ble det ikke engang noe skikkelig love, jeg foeler meg snytt!) Dagen etter var det opp klokken fire for busstur til Mexico. Moro aa ha betalt 30 dollar for en buss der det bare er plass til en og en halv rumpe paa hvert dobbeltsete - det er jammen meg bra jeg ikke har lange ben i tillegg... To grenseoverganger og foelgelig to land senere ble vi satt av paa bussterminalen i Chetumal, Mexico, der vi fikk i oss dagens foerste skikkelige maaltid; varmt hamburgerbroed med noe tvilsomt fyll. En halvtime senere bar det videre med ny busstur til Cancun, der vi var fremme halv elleve om natta. Taxitur til hotellet vi ville bo paa; fullt. Fullt over gata ogsaa, saa taxisjaafoeren kjoerer oss til et dritthotell med skyhoeye priser. Jippi. Ut og proeve aa spise middag i ellevetiden, foer vi stupte i seng ved midnatt. To doegn, aatte timers soevn, men derimot 28 timer paa buss. Noen bedre?

Og noen ganger er det saa fantastisk aa vaere backpacker. Som naar man midt paa natta moeter diagnoserare amerikanere som hevder han sitter i Flores fordi han skal til Brasil. Som naar guiden vaar er den lokale Tom Jones og har toeffe Ray Ban pilotbriller. Som naar en kritthvit prinsesse med safarihatt klarer aa himle med oeynene og "nestenbesvime" fire timer i strekk under guiding, og mest av alt minner oss om en engelsk adelskvinne i India under kolonitiden. Ikke minst som naar man finner ut at den nevnte engelske rosen har bodd i Brasil i 30 aar. Som naar hvite kroellehunder med knallrosa oerer og labber blir jaget nedover gata av en hund som ligner paa Lady i Lady og Landstrykeren. Som naar mannen i nabohuset lister seg ut klokken fem om morgenen og legger "smellematte/fyrverkeri/bombe" paa gata og skremmer oss nesten til doede. Og naar man endelig ligger paa stranda paa Isla Mujeres og vet man ikke skal noe sted paa en stund...

Hjemmeeksamen 2

Ferdig. Ferdig. Ferdig. Ferdig!

Juleferie. Juleferie. Juleferie. Juleferie!

Julestemning

Svetten siler som vanlig ned over panna mens jeg baner meg vei mellom tortilladamer, cd-selgere og gatebarn. "Preciosa", mumler en gutt som gaar forbi, en annen lager et froskekyss med lyd som skjaerer gjennom marg og bein. Den gamle dama med de lyse pigmentflekkene rekker som vanlig ut en skjelvende haand, "Un peso, por favor?". Bak meg hoerer jeg en vanndames monotone rop: "elaguaelaguaelaguaelaguaelagua!", det tutes fra alle retninger og ved siden av meg sykler en hel familie forbi; far paa setet, mor paa stanga og barna paa henholdsvis styret og mors fang. For aa komme til butikken maa jeg foerst faa sneket meg gjennom alle bodene paa fortauet, og svare hoeflig "no, gracias" paa alle forespoersler paa om jeg vil ha en ny vifte, lodd, regnpocho eller juletre. Plutselig gaar det opp for meg hva jeg ble spurt om - sa han virkelig juletre? Jeg maa sjekke, og joda, paa fortauet i Leon staar de linet opp, sikkert femten plastjuletraer i en grell groennfarge, med julepynt hengende fra veggen bak. Jul? Naa? Her? Det er 24. oktober, 32 grader og at det snart er jul er en tanke som ikke har streifet meg engang. Blir det virkelig jul uten snoe, kulde, klementiner, Jul i Skomakergata og marsipangriser som kommer altfor tidlig i butikkene?

I dag er det 2. desember, og jeg har lenge verket etter aa skrive et blogginnlegg om jula. Jeg har vaert streng med meg selv, for selv om det har vaert jul i Mellom-Amerika en god maaned allerede, er jeg av dem som mener jula begynner 1. desember eller 1. soendag i advent - avhengig av hva som kommer foerst. Nicaraguanere er ikke av samme oppfatning. I ukesvis har supermarkedet vaert fylt av ikke bare plasttraer, men ogsaa julepynt, glitter i all verdens stygge farger, julekaker, julesjokolade, julegavepakker og julemusikk over hoeytalerne. Smaabutikkene var pyntet til randen allerede i midten av november, og gatebodene renner over med alt mulig juggel. Det meste lukter mistenkelig amerikansk. Det er da litt underlig at den latinamerikanske nissen har tjukke klaer med ullkanter paa i 30 varmegrader? Er det ikke litt rart at de selger halm-reinsdyr med slede i en region der det aldri snoer? For aa ikke snakke om "grantraerne", all den tid jeg har til gode aa se noe som ligner paa bartrear? Julemusikken er ogsaa et kapittel for seg, her rockes det rundt juletreet, jingles i bjeller, droemmes om en hvit jul, det store flertallet av moedrene kysser visst julenissen,og er det ikke fortenner som er det stoerste julegaveoensket saa er det rett og slett deg.

Selv tusler jeg rundt i julestyret og er litt smaatrist fordi jeg ikke faar julestemning. Jeg savner adventstiden i Norge. Jeg savner adventsstjernene i vinduet, savner julekalenderen tante sydde til meg for tjue aar siden, savner barne-tv, savner gloegg og pepperkaker, savner julegavelaging i barnehagen og "paa laaven sitter nissen" 20 ganger om dagen. Jeg savner til og med aa maatte loepe paa do tjue ganger om dagen (og to om natta...) fordi jeg har spist saa altfor mange klementiner... Jeg savner snoe og kulde, og er enda mer bestemt paa at jeg aldri, aldri skal feire jul i et annet land. Jeg gleder meg til aa kjoere gjennom julegata i sentrum litt over midnatt 21. desember, og suge inn den deilige, friske lufta!

Men, en god ting med aa vaere her i Guatemala rett foer jul er at vi kan shoppe artesanias som gale og skylde paa julegaver! Er spent paa om vi klarer aa loefte sekkene vaare naar vi i morgen reiser videre mot neste maal paa veien, Flores og mayaruinene i Tikal.