De første dagene på skolen

Okay, nå har jeg sett en edderkopp. En stor edderkopp. På veggen over senga til Ylva. Nå nettopp. På rommet der jeg sover hver natt. Jeg vil hjem. Wæææ.

Borsett fra edderkopper, og det faktum at jeg nettopp sletta et langt blogginnlegg, er livet godt i Nicaragua. Skolen har kommet godt i gang, men jeg kan vel ikke si at spansken har blitt så mye bedre enda. Den første gruppetimen gikk nemlig med på å lære alfabetet og stave på spansk, noe som kan være en utfordring for alle og enhver. Et ord som profesora staves: pe ere o efe e ese o ere a. Enkelt og greit skal det være. Er veldig fornøyd med spanskgruppa og ikke minst med læreren, hun snakker så artikulert og enkelt at jeg føler jeg er knallgod i spansk. Når vi nå er ferdige med kodespråket tror jeg det kommer til å gå ganske fort fremover i spansken, lærebøkene våre heter rapido, rapido (fort, fort), så det er vel et nokså greit hint. Målet er at vi skal være like flinke i spansk etter tre måneder her som man ellers er etter tre år med spansk c-språk på videregående. Nicaraguanere er veldig flinke til å ta seg av oss når vi stotrende prøver oss på noen spanske gloser, så vi får i alle fall praktisert masse!

Spanskforlesningene to ganger i uka foregår på et hus her i Leon, mens resten av undervisningen foregår på en idyll av et studiesenter på stranda. Det er nok litt fare for at interessen for uregelrette verb og Somozadynastiets vekst og fall blir litt svekket av duvingen i hengekøya, sola og bølgene som slår mot stranda...




Skolegården vår


Stillehavet


Studiesenteret sett fra stranda


Spent skolejente

Fremme i Leon

Det er merkelig å være her i Leon. Her tusler nakne menn (vi er usikre på om vi snakker entall eller flertall, men hyppigheten tyder på det sistnevnte) rundt i gatene med den største selvfølgelighet, skitne barn spør bedende om vi har 1 -bare en- cordoba å avse, og eldre mannfolk knekker sammen av latter når de møter 180 cm høye jenter som (sitat): "får meg til å se ut som en smågutt". Inntrykkene er mange, og det kommer nok snart en blogg der jeg deler flere av dem med dere. Forløpig har jeg nok med å sortere dem for meg selv.

Turen fra Norge gikk fint, og jeg var av det heldige fåtall som fikk all bagasjen min ved ankomst Managua. Føler meg rett og slett priviligert. Jeg bor på koselige Casa Santiago, der jeg deler rom med Ylva fra Oslo. Mitt hus er det eneste der man har eget bad på rommene, så alt i alt har jeg ikke kommet så verst ut av det. Jeg har kun sett édderkopp hittil, og den var bitteliten og på betryggende lang avstand. Har dessuten gått til innkjøp av sterke kjemikalier til bekjempelse av nevnte skumlinger, så fremtiden ser ikke så altfor mørk ut. Det gjør derimot uværsskyene, vi har en time eller to med torden og kraftig regn hver dag. Så lenge man befinner seg under tak er det bare deilig, varmen blir mindre trykkende og det blir lettere å sove.

I morgen er første skoledag, og vi skal ha en diagnostisk test slik at vi havner i grupper med andre som er på omtrent samme nivå. Jeg er usikker og spent på om jeg faktisk kan noe, selv om jeg hadde en imponerende informativ samtale om adaptere og jernvareforhandlere tidligere i dag, om jeg så må må si det selv! Gleder meg til å lære mer spansk, først og fremst for å få bedre kontakt med de lokale. Nicaraguanere er veldig hyggelige og imøtekommende, og siden Kulturstudier har hatt tilhold her i byen noen år har de nok roet plystringen og rumpeklapsingen noen hakk. Alle unge gutter og menn har riktignok et stort behov for å fortelle oss hvor hvite vi er, og bilførerne ser det som sin plikt å tute når de ser oss, men jeg hadde faktisk trodd at det var verre. Positivt overrasket, med andre ord!

Jet-laget henger fremdeles i, klokka er 22 og jeg er veldig klar for å lalle puta. Fordelen er at selv hardbarka b-mennesker våkner før hanen galer, og det er jo ikke så dumt når trøtte universitetsstudenter plutselig skal følge et umenneskelig hardt høyskoleopplegg med to til fire timer daglig. Dette kan bli hardt!

Sommeren 2007

En lett raljerende østlending forkynte i store ord 13. mai at den trofaste følgesvennen Paraplyen med glede ble donert til våte bergensstudenter. En noe mindre raljerende, dog betraktelig våtere, østlending må tre måneder senere krype til korset og omtale ovennevnte handling som arrogant og lite gjennomtenkt. Er det mulig å være så gjennomført hoven og korttenkt at man donerer bort Jaguaren og selv ender opp med å kjøre en gammel Golf (kjøpt av en mistenkelig mann på gata for den astronomiske sum av fem dollar) i mil etter mil etter mil etter mil etter mil...? Hvem ville vel ikke savnet sin gamle, gode, grønne venn i tidenes regnsommer? Regntøyet fra Sparkjøp har heller ikke vært noen umiddelbar suksess, for å si det forsiktig, så minnene fra ni uker i barnehagen inneholder en uforholdsmessig stor andel av tørkeskap, skiftetøy og mistenkelig lange doturer.

På den annen side har jobben også inneholdt høydepunkter som jakten på skurnøkkelen med pinsett under verandaen, oppdagelsen av et jevnbyrdig kakemonster i Liv Marits skikkelse, det klassiske "jeg-har-planta-foten-midt-i-maurtua-hylet" påfulgt av den obligatoriske "nei-gud-så-morsom-du-var-da-du-fant-ut-at-du-hadde- tusen-maur-på-beina-og-sju-i-bhen-og-jammen-hadde-det-ikke-
lurt-seg-en-oppi-nesa-di-også-latteren", klipping og liming av 33 prinsesser/hekser/engler/jegere/sjørøvere/ blomster/slott/katter/fotballspillere, mislykka forsøk etter mislykka forsøk på å vri hendene riktig mens fuglene gnir hverandre på ryggen (ikke spør), parafinsmakende grillpølser, gullkorn som: "Se, gavemaskin - kongen på havet!" og oppdagelsen av at bleia ser ut som en barnetv-figur når man setter solbriller på (nedenfor forbilledlig demonstrert på et bilde jeg satser på ikke bryter taushetsplikten). Ingen skal komme her og si at jobben som barnehageassistent byr på en kjedelig og lite variert hverdag!

Selv om sommeren stort sett har bestått av jobb, soving og (holde dere fast) trening (jeg advarte dere), har det da blitt tid til litt annet også. Som fotballsupporter kreves det at man støtter laget sitt i tykt og tynt - i Raufoss og Hønefoss - og jammen fikk vi ikke tid til en liten svipptur på hjemmekamp på Aker Stadion også. Molde vant selvsagt overlegent, Krattet sang som et englekor, Ivar mista stemma og alt var dermed som det skal være.

Siden det var jazzfestival i byen var vi så heldige at vi også fikk med oss en nydelig - dog søvndyssende- konsert med Ketil Bjørnstad og Terje Rypdal, samt en improkonsert som for det utrente øre kunne høres ut som et "her-står-jeg-og-spiller-i-min-helt-egen-takt-og-toneart-
og-driter-egentlig-i-hva-de-andre-spiller-i-og-oi-kanskje-
det-blir-tøft-hvis-jeg-bærter-en-gang-i-hver-himmelretning-bråk". For oss med god kjennskap til jazzens krumspring derimot, var det en stor musikkopplevelse.

En annen begivenhet må selvfølgelig også nevnes, ved god hjelp av tidenes mest rørte forlover - og på tross av brannbilen som dukket ubedt opp i selskapet- ble det en fantastisk dag da Sigrid og José giftet seg. Med èn del tradisjonell norsk bryllupsfeiring, èn del brasiliansk inspirasjon og en dæsj samba og capoeira ble det både tåredryppende og gøy på samme tid.

Om ni dager er jeg på vei til Nicaragua, hvis jeg bare får fiksa alt jeg skal først. I dag har jeg skylt ørene mine, levert inn egenandelskort, forhåndsstemt, tatt vaksiner, kopiert alle viktige dokumenter, tatt bilde til ISIC-kortet og henta laptopveske på posten, og enda er jeg ikke i nærheten av halvveis på krysselista. Jeg har neimen ikke tid til å skrive mer blogg!