Fattigdom

Det skremmende med å være i et land med så mye fattigdom er at en etter hvert blir vant til det. De første dagene skar det meg i hjertet å se på gatebarna som tigget utenfor supermarkedet, men etter å ha vært her noen dager ble jeg flink til å dytte følelsene til side og si "no, no tengo" uten å få den ekle klumpen i magen. Jeg regner med at det er en forsvarsmekanisme vi utvikler for å takle hverdagen her nede, men jeg syns det er ekkelt å tenke på. Hvordan kan det noensinne bli bedre her i verden når vi venner oss til urettferdighet så fort?

Nicaragua er det nest fattigste landet i Latin-Amerika, og nesten 50% av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa. Nesten 20% lever i ekstrem fattigdom, noe som vil si at de har under to dollar dagen per hushold. To dollar. Tolv kroner. Jeg vet ikke om vi som priviligerte nordmenn kan klare å ta inn over oss hvordan det er å forsøke å mette familien sin på under tolv kroner dagen. Selv om jeg har bodd her i tre uker klarer jeg enda ikke ta det inn; vi bor i en middelklassebydel i en bra by, og de fleste fattige bor på landsbygda. Dessverre hindrer fattigdommen mange barn i å gå på skolen. For mange familier er det en umulighet å sende barna på skolen og betale for skoleuniform og skrivesaker. Mange barn går dermed rundt i gatene og selger tortillas, smykker og diverse skrap for å bidra til husholdet. Dessverre er dette bare en kortvarig løsning, siden barn som ikke har fått en utdannelse selv kommer til å ende opp blant de fattigste når de blir voksne. Heldigvis finnes det ildsjeler også i dette landet, og det drives endel prosjekter som har som mål å hjelpe barn med utdannelsen.

I går var vi på besøk hos et slikt prosjekt i en av de fattige bydelene her i Leon. Her hjelper de 80 barn i alderen 3 til 16 år. Noen av barna går ikke på skolen i det hele tatt, mens andre trenger hjelp med lekser og et sted å være. Mange av barna bor hos besteforeldrene fordi foreldrene har reist til Costa Rica for å arbeide, og mange av disse besteforeldrene er analfabeter som ikke kan hjelpe barna med skolearbeidet. Prosjektet holder til i noe jeg ikke kan karakterisere som noe annet enn et gammelt skur. Det var vondt for en norsk barnehagetante å se forholdene de levde under, og samtidig tenke på barnehagene hjemme med det vi tenker på som personalmangel, gamle leker og lite areal. Jeg håper veldig jeg får til å jobbe som frivillig på prosjektet i alle fall en gang i uka, jeg tror jeg kommer til å lære mye, samtidig som jeg forhåpentligvis kan gjøre en innsats som betyr noe.