Nasjonaldag og kaffefarm

Nasjonaldag

I Nicaragua er det 17. mai hver dag, det er alltid en eller annen bråkete parade som trommer seg forbi. De siste ukene har det vært ekstra mye bråk, siden skolebarna har øvd seg til nasjonaldagen som var nå på fredag. Nicaraguas nasjonaldagsfeiring er overraskende lik den vi finner i fedrelandet Norge; skolebarna paraderer bak skolens fane mens skolekorpsene gjør sitt beste for å overdøve hverandre. Bunadene er riktignok byttet ut med kortkortkorte drillpikeskjørt, og i følge sikre kilder er det skolen med de korteste skjørtene som hvert år vinner 1. premien for beste parade. Urettferdig? Sånn er det rett og slett i Nicaragua. Hvite jenter får ekstra mye oppmerksomhet her i landet, til tider blir det litt for mye av det gode. Som de eneste cheles som så paraden utenfor Iglesia San Fransisco fikk Gøril og jeg uforholdsmessig mye oppmerksomhet fra mannlige tilskuere, jeg vil gå så langt som å si at en liten latinolover på andre siden av gata neppe kan ha fått med seg mer enn en halv drillpikeskjørtekant under sine forsøk på å fange vår oppmerksomhet. Da vi fulgte etter siste skole bortover gata for å komme oss hjemover var det tydeligvis mer spennende med cheles i gata enn med skolekorps, og da vi ble stående fast på i en folkemengde på hjørnet var det visst fritt frem med både hender og høylytt hvisking av "sexxxxxy" i øret. Dere som kjenner meg vet at jeg har større problemer med det sistnevnte enn det første, man mumser ikke Tone i øret! Jeg må nesten legge til at til vanlig er ikke klåing noe stort problem; selv om vi får en masse tilrop har nicaraguanske gutter stor respekt for jenter, mye mer enn sydeuropeiske gutter.


Helgetur til en kaffefarm

I Bolivia og Peru flyktet Folkedal og Fuffetøl hals over hode fra de fryktede "Rosa Bussarna"; svenske ungdommer på busstur. Nå må jeg innrømme at jeg selv har blitt en deltaker i "Gula Bussarna" sitt ekskursjonsprogram. Fredag ettermiddag reiste litt under halve gruppa på tur til Matagalpa, litt lenger nordøst i Nicaragua. Som vanlig satte bussen seg fast, og vi måtte traske de siste 500 meterne i mørket. Og regnet. Himmelen åpnet seg så plutselig som den bare gjør her i Nicaragua, og vi ble så klissblaute som vi aldri har blitt før. Og gjørmete. Veldig gjørmete. Våte, kalde og gjørmete kom vi endelig frem til kaffefarmen vi skulle bo på i helga, og ble innlosjert på insektsrommet over alle insektsrom. Utvalget av insekter overskred aller forventninger, fantasier og kunnskaper; av kjente arter kan jeg nevne edderkopper, kakerlakker, møll, mygg, biller, gresshopper og fluer - de ukjente artene var minst dobbelt så mange. Heldigvis var Sanna godt bevæpnet med insektsspray, så etter å ha tømt hele kanna var insektene færre, og beboerne såpass påvirket av kjemikalier at latteren satt løst. Hadde det ikke vært for at madrassen var tynn som ei sommerdyne skulle man ikke sett bort fra at vi faktisk hadde fått sovet til og med.

Dagen etter var klærne forsatt våte, vi var kalde og insektene var tilbake. Vi tuslet av gårde i jungelen til vi kom til en foss, der de tøffeste heiv seg uti og badet. Ellers gikk dagen med til å se på kaffebønner, gårdsdrift, brøleaper og dovendyr, og vi hadde det ikke så verst tross alt. Tilbake på gården ventet god middag og Flor de Caña, og etterhvert hadde vi det så hyggelig at Mårten erklærte at her, her ville han bo. Han om det.

Umodne kaffebønner

Tøffingene bader

Pysene ser på

Detta e'kji Raggen ell Kyhovda, akkurat!

I dag tok vi en snartur innom nabobyen Esteli, der vi besøkte en knøttliten sigarfabrikk. Fem damer rulla og pakka, ganske spennende. De tjente nok ganske godt på oss, mange som kjøpte sigarer både til eget bruk og til gaver. Hvis noen har reagert på den friske luften i Norge de siste ukene er grunnen rett og slett at jeg fikk med meg alle røykerne hit til Leon.

Kommentarer tas i mot med takk, syns det begynner å dabbe litt av her nå!