På eventyr i Granada

Det var en gang for ikke lenge siden, i et land langt, langt borte, at en stor gruppe nordmenn bestemte seg for å leie en buss og dra på helgetur til San Juan del Sur. I gruppa var det også tre stykk kjerringer mot strømmen, som valgte å friste lykken i nydelige Granada. Med vann og kjeks i skreppa, reisehåndbok i hånda og passkopi i sekken la de ut på eventyr.

Minibuss var transportmiddelet fra trygge Leon til store, stygge Managua. På bussterminalen i Managua var det full kamp om de reisende, her går nemlig minibussene når de er fylt opp, ikke etter fast rute. En søt liten tass hjalp trengende cheles (hvitinger) å finne do og senere en buss til Granada, noe et konkurrerende selskap ikke var spesielt begeistra for. Her gjaldt det å ha bein i nesa og klare mål; folk sperra oss inne og dro meg i armen for å hindre oss å gå på bussen vi hadde valgt. Blåmerket på høyrearmen tjener som bevis!

Vel fremme i Granada var kartleseregenskapene litt så som så, så vi tok taxi til hostellet som lå hele tre kvartaler fra bussholdeplassen- det er bra det ikke er norske taxipriser. På grunn av diverse enveiskjøringer brukte vi nemlig lenger tid på taxituren enn vi brukte på å rusle samme vei dagen etter.

Lørdag og deler av søndag ble brukt til å rusle rundt i den nydelige byen. Granada er den eldste byen i Mellom-Amerika, og spanjolene bygde den for å vise frem det beste av spansk kultur og arkitektur. Jeg forelsket meg helt i byen, den var vakrere, hyggeligere og mer oversiktlig enn Leon.Vi leide en hestedrosje som kjørte oss en tur rundt Centro Historico, en fin måte å se byen på. Litt moro var det også da guiden vår pekte ut et hus der tidligere president William Walker hadde bodd, samt hus eid av de rikeste og mektigste familiene i Nicaragua, og vi var fullstendig med på notene. Vi fant ut at vi faktisk hadde fått med oss litt om både historie og politikk på de to ukene vi har vært her.

Helgens absolutte høydepunkt inneholdt ingredienser som is, sjokoladesaus og ikke minst melk; milkshake! Unge herr Folkedal kan kanskje huske tilbake til noen bokser sjokolademelk som ble fortært med stor innlevelse i Ouro Preto; - dette var om mulig enda bedre! Nina og jeg klarte å kvele i oss to store (og dyre!) milkshaker hver, så nå føler jeg vi har tatt vennskapet til et nytt nivå. Vi har rett og slett blitt melkebuddies.

Utsikten fra det gamle fengselet

Katedralen i Granada

I Granada har de en kirke for hver 400. meter. Jeg falt fullstendig for denne, jeg forventer å se Askepott og prinsen komme ridende hvert øyeblikk.

En blå bløtkakekirke, den eldste i byen

Sofie koser seg på kafe, dette er ikke Ro Kro!

Nina venter på maten

Melkebuddies