Kulde

Etter tre maaneder med svette og lite klaer har vi faatt et lite kuldesjokk her i Antigua, Guatemala. Her rusler folk rundt i ullgensere og boblejakker, og genseren min var plutselig litt tynn. Det er deilig aa ha paa seg klaer, saerlig for meg som ikke liker sommeren i Norge fordi jeg maa gaa i sommerklaer. I morgen skal jeg storkose meg med stroempebukse paa, og som Nina nettopp utbroet: "Det er godt aa fryse litt igjen!"

Honduras

Me era i Honduras. Her har alle kvite plast-cowboyhatta, lange machetu som dei frakta paa bussan og tek kantklyppen med, foelk snakka engelsk og paa Roli's place kunne me trekkji ned dopapiret i do! Roli gidd dessuten ikkji hjoelpe turistan med noko, og det skriv han med tydelege ord paa veggen. I detta landet har vaktin store gevaer som dei peika rundt med, og nokon taa dei leikeslaass og stikk pistola inn i magen paa korare. Og dei har "si alguna vez", endaa oftar enn i Leon! Me maatte ta 8 keoyretoey for aa komma uss fraa Omoa te Copan Ruinas i jaar, tuktuk, skranglebuss, minibuss, taxi, endaa ein taxi, buss, skranglebuss og endele bilen te hotellet vaart - slik gaar det naar ein overvurdera transportsystemet i landet og trur det tek like lang tid aa komma se tebake som det tok aa komma se te. I Omoa har dei trekanta fort med toeffe kanona, bortvaska strand og restaurantprisa me ikkji skjoena noko taa. I Copan har dei mayaruina, store pyramidu og statua taa gamle menn utta tenna. Arti og imponerande, men minna me om heimeeksamen om blant anna nettopp mayaindianera. Heimeeksamen e ikkji arti. Tastaturet paa internettkafe i Honduras gjer sitt te at heimeeksamen e endaa verre enn e trudde paa forhaand, so daa skriv e blogg i staden for aa gjera noko fornufte. Lurt. I moergo shuttla me uss avgarde te neste land paa reisa, Guatemala. Der ska det handlast, etast biff og bakt potet, fleire ruina ska utforskast og so maa me nok ein latinamerikansk snartur innom den cubanske ambassaden for aa skaffe uss visum.


Og, og, og.... dei har varmt vatn her! Paa hotellet te 30 kroner natta har dei so varmt vatn at Nina maatte spe paa med kaldt vatn! Luksus!

Farvel, Leon

Jeg kommer til aa savne...

... alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med her.
... aa henge paa verandaen paa Santiago.
... aa spise gallo pinto og egg til frokost.
... at det loeper gekkoer paa alle vegger og i alle tak.
... gekko-skvik.
... skolebussen til stranda.
... maten paa Taquezal.
... lange kvelder paa Mediterraneo.
... "Si alguna vez".
... aa loepe bort paa hjoernet for aa kjoepe vann.
... taxi til 3 kroner.
... gleden ved aa se at man faar stappa enda et menneske inn i en buss eller taxi.
... Dilcia.
... at det alltid skjer noen smaa, rare ting som faar meg til aa smile.
... sterk appelsin/bringebaerlukt etter myggsprayen
... brus paa pose.
.. latinomusikk.
... hengekoeyer.
... Flor de Caña.
... selgernes iherdige rop i gata: elaguaelaguaelaguaelagua!
... barna paa Barrilete.



Politisk grafitti paa veggen ved casa santiago



Jeg elsker dette bildet!



Her har jeg og Ylva bodd i tre maaneder







Leons katedral, den stoerste i Mellom-Amerika.



Gata "vaar"



Elektriske tjuvkoblinger

Hjemmeeksamen

Umotivert. Umotivert, umotivert, UMOTIVERT.

Avslutningsfest

Tiden her i Nicaragua har gaatt saa utrolig fort. I mange maaneder gikk jeg og gledet meg til aa reise, og vips er oppholdet over og folk gjoer seg klare til aa reise hjem. Paa fredag var det klart for semesterets siste fest paa Casa Iguana, avslutningsfesten. Iguana var pyntet til fest, punsjen og maten var enda bedre enn tidligere, og stemningen var paa topp. Det ble delt ut noen nydelige diplomer til alle, og selv naar diplom nummer 69 og 70 ble delt ut sto applausen i taket - for en fantastisk gjeng!

I tretida tuslet vi hjemover til Casa Santiago, og satt og skravla paa kjoekkenet da Goeril kom med knallideen; "vi rydder i kjoeleskapet!". Kjoeleskapet paa Casa Santiago er en historie for seg selv, selv for en som har bodd med Cathrine fra Sigdal. 24 mennesker deler et lite kjoeleskap, ingen vet hvilken mat som er sin slik at ting ligger der og raatner i ukesvis og drypper paa alt annet, og det aller beste: det har ikke blitt vasket en eneste gang siden vi flyttet inn. Jonna og Goeril skred til verket med en intensitet og besluttsomhet fremkalt av vino blanco og Flor de Caña, og kastet alt som ikke besto inspeksjonen. Jeg fikk oppgaven med aa vaske groennsaksskuffer og lignende - ikke lett i en knoettliten vask! Teatergatenjentene har i alle fall to ganger nytt godt av energien og den hygieniske sansen en god fest kan skape i fuffetoela, og da de andre stupte i seng fant jeg ut at det var dumt aa gi seg paa halvveien. Hvorfor ikke vaske hele kjoeleskapet naar man foerst har begynt? Det er vanskelig aa ikke bli ufin i spraaket nar jeg skal beskrive hvor ufattelig ekkelt det var, men bare det at det laa en to cm dyp dam av saft fra raatne groennsaker under groennsaksskuffen, burde vaere nok til aa gi dere en liten pekepinn. AESJ! Uansett ble kjoeleskapet saa skinnende rent det overhodet kan bli ved hjelp av kaldt vann, kjoekkenfille og oppvaskmiddel - og naa kan jeg endelig ha mat der igjen!

Etter endt vaskesjau slo Goeril og jeg av alle lysene paa hele casaen, la oss paa rygg og saa paa stjernene. Goeril er en stjernejente, og laerte meg villig vekk om roede kjemper, hvite dverger og svarte hull. Du skal ikke se bort i fra at det ble litt filosofering over universets stoerrelse og meningen med livet ogsaa, foer vi la oss med hanen og soloppgangen.

Hjemlengsel

Tusen takk for alle bursdagshilsener- paa sms, telefon, mail og facebook! Det er vanskelig aa beskrive hvor mye det betyr aa hoere fra dere alle her jeg sitter paa andre siden av jorda. Jeg maa innroemme at hjemlengselen sniker seg litt innpaa meg av og til, og da er det godt aa vite at dere der hjemme tenker paa meg og gleder dere til jeg kommer hjem. Ikke misforstaa - jeg storkoser meg her i Nicaragua og ville ikke byttet bort opplevelsene jeg enda har fremfor meg for alt i verden. Allikevel blir jeg sliten av aa vaere her. Det skjer saa mye hele tiden, og jeg er alltid redd for aa gaa glipp av noe. Hvis jeg har lagt meg til paa rommet mitt for en liten lur etter skoletid ligger jeg alltid og hoerer etter med et halvt oere paa hva som skjer utenfor vinduet. Det er dumt aa ikke hive seg med naar de andre gaar et sted; tenk om de opplever noe spennende og jeg bruker tiden min i Nicaragua paa aa vaere alene paa rommet? Etter nesten tre maaneder i Leon opplever jeg fremdeles noe nytt og spennende hver dag, og av og til foeler jeg at jeg er fullstendig mettet av inntrykk. Inntrykkene fortsetter aa stroemme paa uten at jeg har faatt tid til aa bearbeide de som allerede tar opp plass. Naar jeg en sjelden gang har klart aa sette av litt tid for meg selv, tid til aa prosessere alt som foregaar oppe i hodet mitt, ja da klarer jeg rett og slett ikke slappe av. Jeg blir faktisk mer sliten av aa skulle slappe av enn aa ha dagen spekket med aktiviteter.

Derfor kjenner jeg at det blir godt aa komme hjem den 20. desember. Det blir godt aa kunne legge seg i min egen seng, i et kaldt rom, under en tjukk dyne. Det blir godt aa kunne sove til jeg er fullstendig uthvilt - og ikke bli vekket av folk som roper utenfor vinduet mitt eller av at jeg er gjennomvaat av svette fordi vifta slutter aa fungere i sjutida. Det blir godt aa kunne tusle rundt i morgenkaapa i et kjent hus og endelig faa tid til aa tenke de tankene jeg skulle ha tenkt for lenge siden. Det blir godt aa snakke med folk som kjenner meg skikkelig, skikkelig godt, og det blir godt aa ligge i armkroken til Ivar og bare vaere stille sammen.

Vi snakker mye om aa reise hjem. Noen reiser hjem allerede rett etter eksamen - Ingunn sitter allerede paa flyet naar jeg skriver dette. Om faa timer er hun hjemme hos Terje og Tarzan, mens jeg har fem uker igjen. De fleste reiser hjem rett foer jul slik som meg. Det gaar sjelden en dag uten at vi har telling paa hvor lenge vi har vaert her. Fem uker til jeg reiser fra Mexico, og avhengig av dagsformen virker det som et oeyeblikk eller en evighet. Jeg teller tilbake, hva gjorde jeg for fem uker siden? Fem uker, det betyr at jeg har vaert her i tolv. To tredjedeler er tilbakelagt, og jeg foeler jeg har vaert her saa lenge, og samtidig saa kort. Jeg har blitt kjent med saa mange fantastiske mennesker her, og jeg foeler jeg kjenner dem saa utrolig godt etterhvert. Samtidig mimrer vi stadig tilbake til den foerste gangen vi traff hverandre - paa bli-kjent-treff, flyplassen eller her i Nicaragua - og det er ikke lenger siden enn slutten av august. Tidsoppfatningen blir forstyrret av aa leve i en liten boble i Nicaragua.

Norsk mat er det absolutt vanligste samtaleemnet blant studentene her i Leon. Vi rynker paa nesa over soett broed og kniser som smaabarn hvis noen deler av en melkesjokolade de har faatt tilsendt i posten. Vi blir ekstatiske naar vi bestiller noe ukjent paa tapas-restauranten og det viser seg aa vaere ku-i-kaal! Det stoerste komplimentet vi kan gi mat er at det smaker "nesten norskt". Flere ganger om dagen har jeg den samme samtalen med ulike samtalepartnere; hva slags mat savner vi mest? Jeg tror alle har det klart for seg hva deres foerste maaltid paa norsk jord skal vaere - jeg vil bli moett paa flyplassen med matpakke; speltbroed med baconpostei og majones, skummamelk rett fra kartongen og paa vei hjem skal det handles potetgull, roemme og dipmix. Roemme. Jeg har ikke spist roemme paa tre maaneder.

Det er godt aa naa snart vaere ferdig i Leon. Spanskeksamenene er over, jeg tror det gikk bra paa skriftlig og vet det gikk straalende paa muntlig, saa naa er det ikke saa mye som holder meg igjen her. Jeg er klar for aa reise, klar for aa se Honduras, Guatemala, Mexico og Cuba. Jeg gleder meg masse til aa oppleve noe helt nytt hver dag igjen, at alt det rare ikke har blitt hverdagslig slik det har her i Nicaragua. Det ser ut som om jeg reiser paa soendag eller mandag, Ingvild og jeg vender nesa mot Honduras. Der blir vi noen dager et rolig badested og skriver hjemmeeksamen, foer jeg moeter Nina i Tegucigalpa og reiser videre med henne. 9. desember letter flyet fra Mexico i retning Cuba, der vi skal suge inn kulturen og slikke sol en uke. Og vips, saa er jeg hjemme og feirer jul sammen med alle de jeg er aller mest glad i.

Corn Islands

Siden Goeril og Ingunn var saa flinke edderkoppmordere/troestere paa krokodilleturen, bestemte jeg meg fort for at de naa skal vaere mine nye bestiser. Fra naa av blir de faktisk aldri kvitt meg. Bare saa synd de ikke bor i Oslo. Jeg maa inroemme at det blir lite effektivt aa sette livet paa vent hele den tiden det tar for Ingunn aa reise fra Trondheim for aa drepe edderkopper...

Hva bedre kan man saa gjoere med sine to nyutnevnte bestevenner enn aa reise til Karibien? Vi tilbrakte en noksaa oval weekend paa Corn Islands paa den karibiske kysten her i Nicaragua, to oyer som skal vaere Nicaraguas perle. Okay, det var fint. Men, ikke saa fint. Kanskje jeg har blitt bortskjemt etter aa ha vaert i sydhavsparadiser som Bocas del Toro, Ilha Grande og ikke minst Tinharé? Selv om jeg ikke ble slaatt i bakken av oeyas skjoennhet, hadde jeg som alltid her i Nicaragua en helg fullpakket med smaa rariteter.

Flyreiser i Nicaragua er et kapittel for seg. Ikke maa man vise legitimasjon for aa hverken kjoepe billett eller aa boarde flyet, det er ikke saa farlig om det piper litt i sikkerhetskontrollen, og paa mellomlanding i Bluefields er det ingen som tenker noe over at baade flyvertinna og pilotene tar seg en luftetur. Saa satt vi der da, tre uidentifiserte jenter med fri tilgang til cockpiten. Vi ser kanskje ikke ut som al-Quaida? Vel fremme paa Corn Islands er det moro aa vaere paa en oey der man egentlig snakker kreolsk-engelsk, i et land der man snakker spansk. Det ble foert mange samtaler paa to ulike spraak i loepet av fire dager. Noe sjakktrekk i forhold til eksamen var det vel ikke aa reise til oestkysten, naa er jeg fullstendig spraakforvirra. Det er eksotisk og spennende aa sitte paa rekke og rad i gyngestoler paa restaurant, mens et foell loper hylende forbi ute paa gata - frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ekstra rart aa oppleve at resten av oyea ikke en gang legger merke til det nevnte foellet. For oss som bor i et land der man maa passe seg saa man ikke kjoerer paa elgen, er det merkelig at fareskiltene paa Corn Island advarer mot krabber i veibanen. Det er fort gjort aa faa latterkrampe naar man tusler langs veien i moerket, paa jakt etter en taxi, og plutselig skjoenner hvorfor man har nettopp krabbeskilt paa Corn Island. Krabbene er enorme, og de har det ikke akkurat travelt med aa krysse gata. Det er uvant aa oppdage at alle servitoerene paa hele oeya har tatt et godt sniff av posene med hvitt pulver colombianske smuglere fra tid til annen maa dumpe utenfor kysten, og at de staar bokstavelig talt oppaa deg naar tre stykker skal faa en restaurantregning til aa gaa opp. Det er rart at taxiene ikke har skilt, men derimot fargerike knapper paa dashbordet og kalender med nakne damer i steden for wunderbaum.



Vi har faatt gigantiske boardingpass i plast, men identifikasjon har vi ikke maattet vise...



Okay, litt finere enn Norge i begynnelsen av november var det jo da!



En iguana som bodde i mursteinhaugen ved hotellet vaart



Goeril liker best aa ta bilder av seg selv



Hun er flink til aa ta andre bilder ogsaa da, stjal dette jeg, Goeril!




Midt under frokosten maatte vi plutselig springe av gaarde for en spontan photoshoot - se paa det fine lyset!



Sole seg i regnvaer? No problema, jeg ble solbrent uansett jeg! Kanskje oeyboerne syns vi var litt rare ogsaa?



Elgen faar dessverre ingen plass i Nicaragua; krabbene har tatt over fareskiltene og smaaflyene har tatt over solnedgangsbildene.

Krokodillesafari

Man kan vel ikke gaa paa skole to kilometer fra et naturreservat uten aa ta en baattur for aa se etter krokofanter og andre skumle vesener? Forrige onsdag dro vi i alle fall paa krokodillesafari like ved stranda der vi har tilholdssted de fleste dagene, og gjett om vi fikk valuta for pengene! I loepet av en firetimers tur saa vi hele 13 ville krokodiller, noen svaere beist og noen bittesmaa. Guiden vaar klarte til og med aa faa fanga en babykrokodille, en liten jente paa ca fem maaneder, og holdt den stolt opp i baaten saann at vi kunne faa se skikkelig. De toeffeste turte til og med aa klemme litt paa den, selv syns jeg det var nok aa pirke den litt paa magen. Det er vel ikke akkurat jeg som burde ta opp arven etter Steve Irwin... I tillegg til krokofantene saa vi iguanaer, Nicaraguas sjeldneste fugl (som ser ut som en trestamme!), masse roede og gule krabber, masse store og fine fugler, en fryktelig soet vaskebjoern, og ikke minst noen stooore, giftige edderkopper. Doedelige, faktisk. Og der var jeg stuck i en baat langt inne i et naturreservat, kunne ikke akkurat hoppe i elva og legge paa svoem blant alle krokodillene heller. Da vi stoppa opp for aa se ekstra godt etter paa den skumleste av de skumle, rett ved siden av baaten vaar, ja da var jeg ikke akkurat hoey i hatten. Klarte saa vidt aa holde meg fra aa besvime, av redsel for aa falle over ripa og ned til en ventende skumling.





Sofie, Sanna og Kine paa vei inn i reservatet



Jeg klarer ikke helt aa se paa dette bildet selv, men jeg maa bare legge det ut sa dere faar en forstaaelse av hva jeg faktisk maatte gaa gjennom. Saerlig artig var det da den begynte aa kravle litt i detfine, knallgule nettet sitt...


Heldigvis passa Ingunn og Goeril godt paa meg, sveipa vekk mindre edderkopper fra baaten, avleda oppmerksomheten da vi stoppa midt unde en kjempeedderkopp og bytta villig plass saa jeg kom meg lengst mulig vekk. Takk, jeg er saa glad i dere!


Dagens stolteste, han heiv seg over ripa og greip tak i krokodilla kkurat i det den skulle gjemme seg i vannet. Selvfoelgelig akkompagnert av en betydelig mengde hyl fra aatte norske jenter.


Ingunn er nok naermere sitt eget program paa animal channel enn undertegnede, hun har vaert ekstatisk i mange dager over naerkontakt med krokodilla.


Jeg var ikke like toeff, men hvem av dere hadde egentlig forventet det?