Hjemlengsel

Tusen takk for alle bursdagshilsener- paa sms, telefon, mail og facebook! Det er vanskelig aa beskrive hvor mye det betyr aa hoere fra dere alle her jeg sitter paa andre siden av jorda. Jeg maa innroemme at hjemlengselen sniker seg litt innpaa meg av og til, og da er det godt aa vite at dere der hjemme tenker paa meg og gleder dere til jeg kommer hjem. Ikke misforstaa - jeg storkoser meg her i Nicaragua og ville ikke byttet bort opplevelsene jeg enda har fremfor meg for alt i verden. Allikevel blir jeg sliten av aa vaere her. Det skjer saa mye hele tiden, og jeg er alltid redd for aa gaa glipp av noe. Hvis jeg har lagt meg til paa rommet mitt for en liten lur etter skoletid ligger jeg alltid og hoerer etter med et halvt oere paa hva som skjer utenfor vinduet. Det er dumt aa ikke hive seg med naar de andre gaar et sted; tenk om de opplever noe spennende og jeg bruker tiden min i Nicaragua paa aa vaere alene paa rommet? Etter nesten tre maaneder i Leon opplever jeg fremdeles noe nytt og spennende hver dag, og av og til foeler jeg at jeg er fullstendig mettet av inntrykk. Inntrykkene fortsetter aa stroemme paa uten at jeg har faatt tid til aa bearbeide de som allerede tar opp plass. Naar jeg en sjelden gang har klart aa sette av litt tid for meg selv, tid til aa prosessere alt som foregaar oppe i hodet mitt, ja da klarer jeg rett og slett ikke slappe av. Jeg blir faktisk mer sliten av aa skulle slappe av enn aa ha dagen spekket med aktiviteter.

Derfor kjenner jeg at det blir godt aa komme hjem den 20. desember. Det blir godt aa kunne legge seg i min egen seng, i et kaldt rom, under en tjukk dyne. Det blir godt aa kunne sove til jeg er fullstendig uthvilt - og ikke bli vekket av folk som roper utenfor vinduet mitt eller av at jeg er gjennomvaat av svette fordi vifta slutter aa fungere i sjutida. Det blir godt aa kunne tusle rundt i morgenkaapa i et kjent hus og endelig faa tid til aa tenke de tankene jeg skulle ha tenkt for lenge siden. Det blir godt aa snakke med folk som kjenner meg skikkelig, skikkelig godt, og det blir godt aa ligge i armkroken til Ivar og bare vaere stille sammen.

Vi snakker mye om aa reise hjem. Noen reiser hjem allerede rett etter eksamen - Ingunn sitter allerede paa flyet naar jeg skriver dette. Om faa timer er hun hjemme hos Terje og Tarzan, mens jeg har fem uker igjen. De fleste reiser hjem rett foer jul slik som meg. Det gaar sjelden en dag uten at vi har telling paa hvor lenge vi har vaert her. Fem uker til jeg reiser fra Mexico, og avhengig av dagsformen virker det som et oeyeblikk eller en evighet. Jeg teller tilbake, hva gjorde jeg for fem uker siden? Fem uker, det betyr at jeg har vaert her i tolv. To tredjedeler er tilbakelagt, og jeg foeler jeg har vaert her saa lenge, og samtidig saa kort. Jeg har blitt kjent med saa mange fantastiske mennesker her, og jeg foeler jeg kjenner dem saa utrolig godt etterhvert. Samtidig mimrer vi stadig tilbake til den foerste gangen vi traff hverandre - paa bli-kjent-treff, flyplassen eller her i Nicaragua - og det er ikke lenger siden enn slutten av august. Tidsoppfatningen blir forstyrret av aa leve i en liten boble i Nicaragua.

Norsk mat er det absolutt vanligste samtaleemnet blant studentene her i Leon. Vi rynker paa nesa over soett broed og kniser som smaabarn hvis noen deler av en melkesjokolade de har faatt tilsendt i posten. Vi blir ekstatiske naar vi bestiller noe ukjent paa tapas-restauranten og det viser seg aa vaere ku-i-kaal! Det stoerste komplimentet vi kan gi mat er at det smaker "nesten norskt". Flere ganger om dagen har jeg den samme samtalen med ulike samtalepartnere; hva slags mat savner vi mest? Jeg tror alle har det klart for seg hva deres foerste maaltid paa norsk jord skal vaere - jeg vil bli moett paa flyplassen med matpakke; speltbroed med baconpostei og majones, skummamelk rett fra kartongen og paa vei hjem skal det handles potetgull, roemme og dipmix. Roemme. Jeg har ikke spist roemme paa tre maaneder.

Det er godt aa naa snart vaere ferdig i Leon. Spanskeksamenene er over, jeg tror det gikk bra paa skriftlig og vet det gikk straalende paa muntlig, saa naa er det ikke saa mye som holder meg igjen her. Jeg er klar for aa reise, klar for aa se Honduras, Guatemala, Mexico og Cuba. Jeg gleder meg masse til aa oppleve noe helt nytt hver dag igjen, at alt det rare ikke har blitt hverdagslig slik det har her i Nicaragua. Det ser ut som om jeg reiser paa soendag eller mandag, Ingvild og jeg vender nesa mot Honduras. Der blir vi noen dager et rolig badested og skriver hjemmeeksamen, foer jeg moeter Nina i Tegucigalpa og reiser videre med henne. 9. desember letter flyet fra Mexico i retning Cuba, der vi skal suge inn kulturen og slikke sol en uke. Og vips, saa er jeg hjemme og feirer jul sammen med alle de jeg er aller mest glad i.