Snart paa vei hjem!

Naa sitter jeg alene i en av verdens stoerste byer og teller timer til flyet mitt gaar. I skrivende stund er det bare litt under fem timer til jeg er paa vei mot London, og jeg klarer nesten ikke aa vente! Det skal bli veldig godt aa komme seg vekk fra Mexicos forurensing, oeyne og hals har svidd i tre doegn, det er ikke stas aa vaere en kontaklinsebruker med astma under slike omstendigheter. Det er ikke rart gateselgerne bruker munnbind, for aa si det saann! Tre doegn i denne lufta har sikkert gjort like mye skade som tre maaneder med passiv roeyking i Leon, saa naa er det bra jeg snart er hjemme i frisk fjelluft.

Det er noen ting jeg gleder meg veldig til:

- JUL! :)
- vedovnvarme...
- aa lage meg min egen mat. Som Goeril sa i melding (fritt sitert): "Broedskivene er akkurat like gode som vi droemte om, og det beste er at de ligger i broedboksen!"
- sofa. Rett og slett en sofa, til forskjell fra seng, pinnestol, gyngestol og hengekoeyer.
- dyna mi. Ikke laken, ikke laken med ullteppe paa, men dyne. Jeg skjoenner ikke at resten av verden ikke har oppdaget denne fantastiske oppfinnelsen!
- aa kjoere bil uten aa vaere livredd.
- aa tusle rundt i morgenkaape helt til det er middag.
- snoe, tro det eller ei...
- aa moete alle dere jeg er glad i! :)


Det er ogsaa noen ting jeg er fryktelig glad jeg ikke skal gjoere paa en stund:

- aa pakke sekken hver gang jeg skal ut av hotellrommet, og ...

- ...aa skru inn den &/*%(^*% kodelaasen min!

- aa spise egg, ris, boenner og bananer.

- aa stikke meg ut over alt.

- aa bli ropt etter paa gata.

- aa kjoere buss etter buss etter buss...

- aa aldri slappe fullstendig av.

- aa hele tiden maatte ordne og styre og fikse og SPOERRE folk. Jeg skal aldri spoerre noen om noe i resten av mitt liv! (eller i alle fall paa en stund...)

Syden

De siste dagene har vi holdt til paa Isla Mujeres utenfor Cancun. Eller, det er vel ikke saa farlig hvor paa kartet vi har vaert, for saann egentlig har vi vaert i Syden. Og som alle vet, Syden er Syden, og det er ikke noe saerlig vits i aa vite om denne spesifikke Sydenen her er i Hellas, Tyrkia, Costa del Sol, Kanarioeyene eller altsaa da i Mexico. Her er de fleste Sydenklisjeene til stede; solbrente mennesker, mye alkohol, dyre solsenger med coca-cola parasoller som oedelegger den ellers fine stranda, 2 for 1, leilighetshoteller, kelnere som selv ikke etter at du har snakka til de fire ganger paa spansk ikke skjoenner at du ikke snakker engelsk, glorete souvenirer, t-skjorter med trykk som blant annet "save water, drink beer" og "FBI- Female Body Inspector" og lokale playboyer. En av solsengselgerne oppsummerte det greit: "Hey chicas! You need sunbed? No? Umbrella? No?! Boyfriend?".

Det er greit med en paaminnelse om hvorfor jeg vanligvis velger meg mer spennende reisemaal enn Syden. Men, when in Rome, do as the Romans - og when in Cancun, do as the Americans. Vi har hatt tre dager paa den cocacolabefengte stranda, strukket ut med julesanger paa oeret og solfaktor i sekken. For foerste gang i mitt liv har jeg i dag solt meg med faktor lavere enn 20 uten aa bli brent. Enten har jeg faktisk faatt litt grunnlag selv om brunfargen helst kan bli beskrevet som lysebeige, ellers har hordene med Sydenturister faatt daarlig valuta for pengene og faatt seg en sol som ikke virker...

I morgen reiser vi til Cuba, og da blir det lenge til dere hoerer fra meg. Paa Cuba er nemlig internett saa svindyrt at det ikke frister aa proeve en gang. Jeg regner med jeg kommer meg paa nett igjen neste mandag, sa koser jeg meg paa fint hotell i Mexico City helt alene. Fram til det er det lov aa sende tekstmeldinger for aa holde meg oppdatert, selv om jeg paa ingen maate lover svar!

Noen ganger er det slitsomt....

Noen ganger er det slitsomt aa vaere backpacker. Mandag 18.30 dro vi fra Antigua med Flores og Tikal som maal. Etter en time paa shuttle maatte vi vente halvannen paa bussterminalen i Guatemala City, foer bussen endelig dro i nitida. Det er ikke saa lett aa sove paa buss, saa da vi ble satt av i Flores 04.30 paa tirsdag var vi baade troette og forvirra. Bussen skulle kommet en hel time senere, og som de ekte turistene vi var skulle reisebyraaet der vi hadde bestilt pakketur til Tikal moete oss paa bussholdeplassen og vise oss til et hotell. Men, naa satt vi der da, midt paa natta i en ukjent by, uten anelse om hvor vi var. Alene. Det er vel ingen overdrivelse aa si at vi ikke var saerlig hoeye i hatten, der vi satt og putta minnepenner i pengebeltet i haap om at ingen skulle stjele bildene vaare. Gleden var stor da en blid mann hoppa ut av en van og spurte om vi var Mima og Tuna. Halv seks om morgenen sjekket vi inn paa hotellet, og to timer senere dro bussen vaar til Tikal. Der tusla vi rundt i fire timer; myggen beit og sola steika, men der var fascinerende baade med mayaruiner og apefamilien som slang seg over stien der vi gikk. Tilbake i Flores gikk tiden med paa aa proeve hardt aa faa veksla til oss litt dollar til grenseovergangene (bare delvis vellykka), bli kidnappa av en skremmende selskapssjuk tsjekker som ville fortelle oss om Cuba, og til se en daarlig film vi begge hadde sett fra foer (og saa ble det ikke engang noe skikkelig love, jeg foeler meg snytt!) Dagen etter var det opp klokken fire for busstur til Mexico. Moro aa ha betalt 30 dollar for en buss der det bare er plass til en og en halv rumpe paa hvert dobbeltsete - det er jammen meg bra jeg ikke har lange ben i tillegg... To grenseoverganger og foelgelig to land senere ble vi satt av paa bussterminalen i Chetumal, Mexico, der vi fikk i oss dagens foerste skikkelige maaltid; varmt hamburgerbroed med noe tvilsomt fyll. En halvtime senere bar det videre med ny busstur til Cancun, der vi var fremme halv elleve om natta. Taxitur til hotellet vi ville bo paa; fullt. Fullt over gata ogsaa, saa taxisjaafoeren kjoerer oss til et dritthotell med skyhoeye priser. Jippi. Ut og proeve aa spise middag i ellevetiden, foer vi stupte i seng ved midnatt. To doegn, aatte timers soevn, men derimot 28 timer paa buss. Noen bedre?

Og noen ganger er det saa fantastisk aa vaere backpacker. Som naar man midt paa natta moeter diagnoserare amerikanere som hevder han sitter i Flores fordi han skal til Brasil. Som naar guiden vaar er den lokale Tom Jones og har toeffe Ray Ban pilotbriller. Som naar en kritthvit prinsesse med safarihatt klarer aa himle med oeynene og "nestenbesvime" fire timer i strekk under guiding, og mest av alt minner oss om en engelsk adelskvinne i India under kolonitiden. Ikke minst som naar man finner ut at den nevnte engelske rosen har bodd i Brasil i 30 aar. Som naar hvite kroellehunder med knallrosa oerer og labber blir jaget nedover gata av en hund som ligner paa Lady i Lady og Landstrykeren. Som naar mannen i nabohuset lister seg ut klokken fem om morgenen og legger "smellematte/fyrverkeri/bombe" paa gata og skremmer oss nesten til doede. Og naar man endelig ligger paa stranda paa Isla Mujeres og vet man ikke skal noe sted paa en stund...

Hjemmeeksamen 2

Ferdig. Ferdig. Ferdig. Ferdig!

Juleferie. Juleferie. Juleferie. Juleferie!

Julestemning

Svetten siler som vanlig ned over panna mens jeg baner meg vei mellom tortilladamer, cd-selgere og gatebarn. "Preciosa", mumler en gutt som gaar forbi, en annen lager et froskekyss med lyd som skjaerer gjennom marg og bein. Den gamle dama med de lyse pigmentflekkene rekker som vanlig ut en skjelvende haand, "Un peso, por favor?". Bak meg hoerer jeg en vanndames monotone rop: "elaguaelaguaelaguaelaguaelagua!", det tutes fra alle retninger og ved siden av meg sykler en hel familie forbi; far paa setet, mor paa stanga og barna paa henholdsvis styret og mors fang. For aa komme til butikken maa jeg foerst faa sneket meg gjennom alle bodene paa fortauet, og svare hoeflig "no, gracias" paa alle forespoersler paa om jeg vil ha en ny vifte, lodd, regnpocho eller juletre. Plutselig gaar det opp for meg hva jeg ble spurt om - sa han virkelig juletre? Jeg maa sjekke, og joda, paa fortauet i Leon staar de linet opp, sikkert femten plastjuletraer i en grell groennfarge, med julepynt hengende fra veggen bak. Jul? Naa? Her? Det er 24. oktober, 32 grader og at det snart er jul er en tanke som ikke har streifet meg engang. Blir det virkelig jul uten snoe, kulde, klementiner, Jul i Skomakergata og marsipangriser som kommer altfor tidlig i butikkene?

I dag er det 2. desember, og jeg har lenge verket etter aa skrive et blogginnlegg om jula. Jeg har vaert streng med meg selv, for selv om det har vaert jul i Mellom-Amerika en god maaned allerede, er jeg av dem som mener jula begynner 1. desember eller 1. soendag i advent - avhengig av hva som kommer foerst. Nicaraguanere er ikke av samme oppfatning. I ukesvis har supermarkedet vaert fylt av ikke bare plasttraer, men ogsaa julepynt, glitter i all verdens stygge farger, julekaker, julesjokolade, julegavepakker og julemusikk over hoeytalerne. Smaabutikkene var pyntet til randen allerede i midten av november, og gatebodene renner over med alt mulig juggel. Det meste lukter mistenkelig amerikansk. Det er da litt underlig at den latinamerikanske nissen har tjukke klaer med ullkanter paa i 30 varmegrader? Er det ikke litt rart at de selger halm-reinsdyr med slede i en region der det aldri snoer? For aa ikke snakke om "grantraerne", all den tid jeg har til gode aa se noe som ligner paa bartrear? Julemusikken er ogsaa et kapittel for seg, her rockes det rundt juletreet, jingles i bjeller, droemmes om en hvit jul, det store flertallet av moedrene kysser visst julenissen,og er det ikke fortenner som er det stoerste julegaveoensket saa er det rett og slett deg.

Selv tusler jeg rundt i julestyret og er litt smaatrist fordi jeg ikke faar julestemning. Jeg savner adventstiden i Norge. Jeg savner adventsstjernene i vinduet, savner julekalenderen tante sydde til meg for tjue aar siden, savner barne-tv, savner gloegg og pepperkaker, savner julegavelaging i barnehagen og "paa laaven sitter nissen" 20 ganger om dagen. Jeg savner til og med aa maatte loepe paa do tjue ganger om dagen (og to om natta...) fordi jeg har spist saa altfor mange klementiner... Jeg savner snoe og kulde, og er enda mer bestemt paa at jeg aldri, aldri skal feire jul i et annet land. Jeg gleder meg til aa kjoere gjennom julegata i sentrum litt over midnatt 21. desember, og suge inn den deilige, friske lufta!

Men, en god ting med aa vaere her i Guatemala rett foer jul er at vi kan shoppe artesanias som gale og skylde paa julegaver! Er spent paa om vi klarer aa loefte sekkene vaare naar vi i morgen reiser videre mot neste maal paa veien, Flores og mayaruinene i Tikal.

Kulde

Etter tre maaneder med svette og lite klaer har vi faatt et lite kuldesjokk her i Antigua, Guatemala. Her rusler folk rundt i ullgensere og boblejakker, og genseren min var plutselig litt tynn. Det er deilig aa ha paa seg klaer, saerlig for meg som ikke liker sommeren i Norge fordi jeg maa gaa i sommerklaer. I morgen skal jeg storkose meg med stroempebukse paa, og som Nina nettopp utbroet: "Det er godt aa fryse litt igjen!"

Honduras

Me era i Honduras. Her har alle kvite plast-cowboyhatta, lange machetu som dei frakta paa bussan og tek kantklyppen med, foelk snakka engelsk og paa Roli's place kunne me trekkji ned dopapiret i do! Roli gidd dessuten ikkji hjoelpe turistan med noko, og det skriv han med tydelege ord paa veggen. I detta landet har vaktin store gevaer som dei peika rundt med, og nokon taa dei leikeslaass og stikk pistola inn i magen paa korare. Og dei har "si alguna vez", endaa oftar enn i Leon! Me maatte ta 8 keoyretoey for aa komma uss fraa Omoa te Copan Ruinas i jaar, tuktuk, skranglebuss, minibuss, taxi, endaa ein taxi, buss, skranglebuss og endele bilen te hotellet vaart - slik gaar det naar ein overvurdera transportsystemet i landet og trur det tek like lang tid aa komma se tebake som det tok aa komma se te. I Omoa har dei trekanta fort med toeffe kanona, bortvaska strand og restaurantprisa me ikkji skjoena noko taa. I Copan har dei mayaruina, store pyramidu og statua taa gamle menn utta tenna. Arti og imponerande, men minna me om heimeeksamen om blant anna nettopp mayaindianera. Heimeeksamen e ikkji arti. Tastaturet paa internettkafe i Honduras gjer sitt te at heimeeksamen e endaa verre enn e trudde paa forhaand, so daa skriv e blogg i staden for aa gjera noko fornufte. Lurt. I moergo shuttla me uss avgarde te neste land paa reisa, Guatemala. Der ska det handlast, etast biff og bakt potet, fleire ruina ska utforskast og so maa me nok ein latinamerikansk snartur innom den cubanske ambassaden for aa skaffe uss visum.


Og, og, og.... dei har varmt vatn her! Paa hotellet te 30 kroner natta har dei so varmt vatn at Nina maatte spe paa med kaldt vatn! Luksus!

Farvel, Leon

Jeg kommer til aa savne...

... alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med her.
... aa henge paa verandaen paa Santiago.
... aa spise gallo pinto og egg til frokost.
... at det loeper gekkoer paa alle vegger og i alle tak.
... gekko-skvik.
... skolebussen til stranda.
... maten paa Taquezal.
... lange kvelder paa Mediterraneo.
... "Si alguna vez".
... aa loepe bort paa hjoernet for aa kjoepe vann.
... taxi til 3 kroner.
... gleden ved aa se at man faar stappa enda et menneske inn i en buss eller taxi.
... Dilcia.
... at det alltid skjer noen smaa, rare ting som faar meg til aa smile.
... sterk appelsin/bringebaerlukt etter myggsprayen
... brus paa pose.
.. latinomusikk.
... hengekoeyer.
... Flor de Caña.
... selgernes iherdige rop i gata: elaguaelaguaelaguaelagua!
... barna paa Barrilete.



Politisk grafitti paa veggen ved casa santiago



Jeg elsker dette bildet!



Her har jeg og Ylva bodd i tre maaneder







Leons katedral, den stoerste i Mellom-Amerika.



Gata "vaar"



Elektriske tjuvkoblinger

Hjemmeeksamen

Umotivert. Umotivert, umotivert, UMOTIVERT.

Avslutningsfest

Tiden her i Nicaragua har gaatt saa utrolig fort. I mange maaneder gikk jeg og gledet meg til aa reise, og vips er oppholdet over og folk gjoer seg klare til aa reise hjem. Paa fredag var det klart for semesterets siste fest paa Casa Iguana, avslutningsfesten. Iguana var pyntet til fest, punsjen og maten var enda bedre enn tidligere, og stemningen var paa topp. Det ble delt ut noen nydelige diplomer til alle, og selv naar diplom nummer 69 og 70 ble delt ut sto applausen i taket - for en fantastisk gjeng!

I tretida tuslet vi hjemover til Casa Santiago, og satt og skravla paa kjoekkenet da Goeril kom med knallideen; "vi rydder i kjoeleskapet!". Kjoeleskapet paa Casa Santiago er en historie for seg selv, selv for en som har bodd med Cathrine fra Sigdal. 24 mennesker deler et lite kjoeleskap, ingen vet hvilken mat som er sin slik at ting ligger der og raatner i ukesvis og drypper paa alt annet, og det aller beste: det har ikke blitt vasket en eneste gang siden vi flyttet inn. Jonna og Goeril skred til verket med en intensitet og besluttsomhet fremkalt av vino blanco og Flor de Caña, og kastet alt som ikke besto inspeksjonen. Jeg fikk oppgaven med aa vaske groennsaksskuffer og lignende - ikke lett i en knoettliten vask! Teatergatenjentene har i alle fall to ganger nytt godt av energien og den hygieniske sansen en god fest kan skape i fuffetoela, og da de andre stupte i seng fant jeg ut at det var dumt aa gi seg paa halvveien. Hvorfor ikke vaske hele kjoeleskapet naar man foerst har begynt? Det er vanskelig aa ikke bli ufin i spraaket nar jeg skal beskrive hvor ufattelig ekkelt det var, men bare det at det laa en to cm dyp dam av saft fra raatne groennsaker under groennsaksskuffen, burde vaere nok til aa gi dere en liten pekepinn. AESJ! Uansett ble kjoeleskapet saa skinnende rent det overhodet kan bli ved hjelp av kaldt vann, kjoekkenfille og oppvaskmiddel - og naa kan jeg endelig ha mat der igjen!

Etter endt vaskesjau slo Goeril og jeg av alle lysene paa hele casaen, la oss paa rygg og saa paa stjernene. Goeril er en stjernejente, og laerte meg villig vekk om roede kjemper, hvite dverger og svarte hull. Du skal ikke se bort i fra at det ble litt filosofering over universets stoerrelse og meningen med livet ogsaa, foer vi la oss med hanen og soloppgangen.

Hjemlengsel

Tusen takk for alle bursdagshilsener- paa sms, telefon, mail og facebook! Det er vanskelig aa beskrive hvor mye det betyr aa hoere fra dere alle her jeg sitter paa andre siden av jorda. Jeg maa innroemme at hjemlengselen sniker seg litt innpaa meg av og til, og da er det godt aa vite at dere der hjemme tenker paa meg og gleder dere til jeg kommer hjem. Ikke misforstaa - jeg storkoser meg her i Nicaragua og ville ikke byttet bort opplevelsene jeg enda har fremfor meg for alt i verden. Allikevel blir jeg sliten av aa vaere her. Det skjer saa mye hele tiden, og jeg er alltid redd for aa gaa glipp av noe. Hvis jeg har lagt meg til paa rommet mitt for en liten lur etter skoletid ligger jeg alltid og hoerer etter med et halvt oere paa hva som skjer utenfor vinduet. Det er dumt aa ikke hive seg med naar de andre gaar et sted; tenk om de opplever noe spennende og jeg bruker tiden min i Nicaragua paa aa vaere alene paa rommet? Etter nesten tre maaneder i Leon opplever jeg fremdeles noe nytt og spennende hver dag, og av og til foeler jeg at jeg er fullstendig mettet av inntrykk. Inntrykkene fortsetter aa stroemme paa uten at jeg har faatt tid til aa bearbeide de som allerede tar opp plass. Naar jeg en sjelden gang har klart aa sette av litt tid for meg selv, tid til aa prosessere alt som foregaar oppe i hodet mitt, ja da klarer jeg rett og slett ikke slappe av. Jeg blir faktisk mer sliten av aa skulle slappe av enn aa ha dagen spekket med aktiviteter.

Derfor kjenner jeg at det blir godt aa komme hjem den 20. desember. Det blir godt aa kunne legge seg i min egen seng, i et kaldt rom, under en tjukk dyne. Det blir godt aa kunne sove til jeg er fullstendig uthvilt - og ikke bli vekket av folk som roper utenfor vinduet mitt eller av at jeg er gjennomvaat av svette fordi vifta slutter aa fungere i sjutida. Det blir godt aa kunne tusle rundt i morgenkaapa i et kjent hus og endelig faa tid til aa tenke de tankene jeg skulle ha tenkt for lenge siden. Det blir godt aa snakke med folk som kjenner meg skikkelig, skikkelig godt, og det blir godt aa ligge i armkroken til Ivar og bare vaere stille sammen.

Vi snakker mye om aa reise hjem. Noen reiser hjem allerede rett etter eksamen - Ingunn sitter allerede paa flyet naar jeg skriver dette. Om faa timer er hun hjemme hos Terje og Tarzan, mens jeg har fem uker igjen. De fleste reiser hjem rett foer jul slik som meg. Det gaar sjelden en dag uten at vi har telling paa hvor lenge vi har vaert her. Fem uker til jeg reiser fra Mexico, og avhengig av dagsformen virker det som et oeyeblikk eller en evighet. Jeg teller tilbake, hva gjorde jeg for fem uker siden? Fem uker, det betyr at jeg har vaert her i tolv. To tredjedeler er tilbakelagt, og jeg foeler jeg har vaert her saa lenge, og samtidig saa kort. Jeg har blitt kjent med saa mange fantastiske mennesker her, og jeg foeler jeg kjenner dem saa utrolig godt etterhvert. Samtidig mimrer vi stadig tilbake til den foerste gangen vi traff hverandre - paa bli-kjent-treff, flyplassen eller her i Nicaragua - og det er ikke lenger siden enn slutten av august. Tidsoppfatningen blir forstyrret av aa leve i en liten boble i Nicaragua.

Norsk mat er det absolutt vanligste samtaleemnet blant studentene her i Leon. Vi rynker paa nesa over soett broed og kniser som smaabarn hvis noen deler av en melkesjokolade de har faatt tilsendt i posten. Vi blir ekstatiske naar vi bestiller noe ukjent paa tapas-restauranten og det viser seg aa vaere ku-i-kaal! Det stoerste komplimentet vi kan gi mat er at det smaker "nesten norskt". Flere ganger om dagen har jeg den samme samtalen med ulike samtalepartnere; hva slags mat savner vi mest? Jeg tror alle har det klart for seg hva deres foerste maaltid paa norsk jord skal vaere - jeg vil bli moett paa flyplassen med matpakke; speltbroed med baconpostei og majones, skummamelk rett fra kartongen og paa vei hjem skal det handles potetgull, roemme og dipmix. Roemme. Jeg har ikke spist roemme paa tre maaneder.

Det er godt aa naa snart vaere ferdig i Leon. Spanskeksamenene er over, jeg tror det gikk bra paa skriftlig og vet det gikk straalende paa muntlig, saa naa er det ikke saa mye som holder meg igjen her. Jeg er klar for aa reise, klar for aa se Honduras, Guatemala, Mexico og Cuba. Jeg gleder meg masse til aa oppleve noe helt nytt hver dag igjen, at alt det rare ikke har blitt hverdagslig slik det har her i Nicaragua. Det ser ut som om jeg reiser paa soendag eller mandag, Ingvild og jeg vender nesa mot Honduras. Der blir vi noen dager et rolig badested og skriver hjemmeeksamen, foer jeg moeter Nina i Tegucigalpa og reiser videre med henne. 9. desember letter flyet fra Mexico i retning Cuba, der vi skal suge inn kulturen og slikke sol en uke. Og vips, saa er jeg hjemme og feirer jul sammen med alle de jeg er aller mest glad i.

Corn Islands

Siden Goeril og Ingunn var saa flinke edderkoppmordere/troestere paa krokodilleturen, bestemte jeg meg fort for at de naa skal vaere mine nye bestiser. Fra naa av blir de faktisk aldri kvitt meg. Bare saa synd de ikke bor i Oslo. Jeg maa inroemme at det blir lite effektivt aa sette livet paa vent hele den tiden det tar for Ingunn aa reise fra Trondheim for aa drepe edderkopper...

Hva bedre kan man saa gjoere med sine to nyutnevnte bestevenner enn aa reise til Karibien? Vi tilbrakte en noksaa oval weekend paa Corn Islands paa den karibiske kysten her i Nicaragua, to oyer som skal vaere Nicaraguas perle. Okay, det var fint. Men, ikke saa fint. Kanskje jeg har blitt bortskjemt etter aa ha vaert i sydhavsparadiser som Bocas del Toro, Ilha Grande og ikke minst Tinharé? Selv om jeg ikke ble slaatt i bakken av oeyas skjoennhet, hadde jeg som alltid her i Nicaragua en helg fullpakket med smaa rariteter.

Flyreiser i Nicaragua er et kapittel for seg. Ikke maa man vise legitimasjon for aa hverken kjoepe billett eller aa boarde flyet, det er ikke saa farlig om det piper litt i sikkerhetskontrollen, og paa mellomlanding i Bluefields er det ingen som tenker noe over at baade flyvertinna og pilotene tar seg en luftetur. Saa satt vi der da, tre uidentifiserte jenter med fri tilgang til cockpiten. Vi ser kanskje ikke ut som al-Quaida? Vel fremme paa Corn Islands er det moro aa vaere paa en oey der man egentlig snakker kreolsk-engelsk, i et land der man snakker spansk. Det ble foert mange samtaler paa to ulike spraak i loepet av fire dager. Noe sjakktrekk i forhold til eksamen var det vel ikke aa reise til oestkysten, naa er jeg fullstendig spraakforvirra. Det er eksotisk og spennende aa sitte paa rekke og rad i gyngestoler paa restaurant, mens et foell loper hylende forbi ute paa gata - frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ekstra rart aa oppleve at resten av oyea ikke en gang legger merke til det nevnte foellet. For oss som bor i et land der man maa passe seg saa man ikke kjoerer paa elgen, er det merkelig at fareskiltene paa Corn Island advarer mot krabber i veibanen. Det er fort gjort aa faa latterkrampe naar man tusler langs veien i moerket, paa jakt etter en taxi, og plutselig skjoenner hvorfor man har nettopp krabbeskilt paa Corn Island. Krabbene er enorme, og de har det ikke akkurat travelt med aa krysse gata. Det er uvant aa oppdage at alle servitoerene paa hele oeya har tatt et godt sniff av posene med hvitt pulver colombianske smuglere fra tid til annen maa dumpe utenfor kysten, og at de staar bokstavelig talt oppaa deg naar tre stykker skal faa en restaurantregning til aa gaa opp. Det er rart at taxiene ikke har skilt, men derimot fargerike knapper paa dashbordet og kalender med nakne damer i steden for wunderbaum.



Vi har faatt gigantiske boardingpass i plast, men identifikasjon har vi ikke maattet vise...



Okay, litt finere enn Norge i begynnelsen av november var det jo da!



En iguana som bodde i mursteinhaugen ved hotellet vaart



Goeril liker best aa ta bilder av seg selv



Hun er flink til aa ta andre bilder ogsaa da, stjal dette jeg, Goeril!




Midt under frokosten maatte vi plutselig springe av gaarde for en spontan photoshoot - se paa det fine lyset!



Sole seg i regnvaer? No problema, jeg ble solbrent uansett jeg! Kanskje oeyboerne syns vi var litt rare ogsaa?



Elgen faar dessverre ingen plass i Nicaragua; krabbene har tatt over fareskiltene og smaaflyene har tatt over solnedgangsbildene.

Krokodillesafari

Man kan vel ikke gaa paa skole to kilometer fra et naturreservat uten aa ta en baattur for aa se etter krokofanter og andre skumle vesener? Forrige onsdag dro vi i alle fall paa krokodillesafari like ved stranda der vi har tilholdssted de fleste dagene, og gjett om vi fikk valuta for pengene! I loepet av en firetimers tur saa vi hele 13 ville krokodiller, noen svaere beist og noen bittesmaa. Guiden vaar klarte til og med aa faa fanga en babykrokodille, en liten jente paa ca fem maaneder, og holdt den stolt opp i baaten saann at vi kunne faa se skikkelig. De toeffeste turte til og med aa klemme litt paa den, selv syns jeg det var nok aa pirke den litt paa magen. Det er vel ikke akkurat jeg som burde ta opp arven etter Steve Irwin... I tillegg til krokofantene saa vi iguanaer, Nicaraguas sjeldneste fugl (som ser ut som en trestamme!), masse roede og gule krabber, masse store og fine fugler, en fryktelig soet vaskebjoern, og ikke minst noen stooore, giftige edderkopper. Doedelige, faktisk. Og der var jeg stuck i en baat langt inne i et naturreservat, kunne ikke akkurat hoppe i elva og legge paa svoem blant alle krokodillene heller. Da vi stoppa opp for aa se ekstra godt etter paa den skumleste av de skumle, rett ved siden av baaten vaar, ja da var jeg ikke akkurat hoey i hatten. Klarte saa vidt aa holde meg fra aa besvime, av redsel for aa falle over ripa og ned til en ventende skumling.





Sofie, Sanna og Kine paa vei inn i reservatet



Jeg klarer ikke helt aa se paa dette bildet selv, men jeg maa bare legge det ut sa dere faar en forstaaelse av hva jeg faktisk maatte gaa gjennom. Saerlig artig var det da den begynte aa kravle litt i detfine, knallgule nettet sitt...


Heldigvis passa Ingunn og Goeril godt paa meg, sveipa vekk mindre edderkopper fra baaten, avleda oppmerksomheten da vi stoppa midt unde en kjempeedderkopp og bytta villig plass saa jeg kom meg lengst mulig vekk. Takk, jeg er saa glad i dere!


Dagens stolteste, han heiv seg over ripa og greip tak i krokodilla kkurat i det den skulle gjemme seg i vannet. Selvfoelgelig akkompagnert av en betydelig mengde hyl fra aatte norske jenter.


Ingunn er nok naermere sitt eget program paa animal channel enn undertegnede, hun har vaert ekstatisk i mange dager over naerkontakt med krokodilla.


Jeg var ikke like toeff, men hvem av dere hadde egentlig forventet det?

I Nicaragua...

- I Nicaragua blir de aldri lei av aa rope etter oss paa gata. Det morsomste er bittesmaa menn som kaller meg chelita "lille hvite jente", samt de som helt noeytralt mumler chele (hvit) naar man gaar forbi - som om de maa forsikre baade seg og meg om at jeg fremdeles er hvit.

- I Nicaragua er det aldri vann i dusjen naar jeg trenger en dusj.

- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig at kassadama begynner aa telle penger eller legge oppi veksel naar hun har scanna inn saann ca. halvparten av varene mine.

- I Nicaragua er det slettes ikke uvanlig med tre eller til og med fire mennesker paa en og samme sykkel; far paa setet, mor paa stanga og barna paa styret. I gaar kjoerte vi forbi to gutter som syklet avgaarde med til sammen tre sykler - en gutt sykla, en gutt satt paa stanga, og saa holdt de hver sin sykkel paa utsiden. Spennende konsept.

- I Nicaragua er det heller ikke uvanlig med fem, seks eller fjorten mennesker i taxiene. Taxisystemet er et slags kollektivsystem der sjaafoeren tar opp passasjerer selv om taxien allerede er i bruk, og er man riktig uheldig kan man faa seg en laaaang rundtur i byen foer man blir sluppet av der man skal. Der det er hjerterom er det husrom, og i taxiene i Leon er det saa definitivt hjerterom. Sju nordmenn i samme taxi? No problema! Ti skolebarn i en og samme taxi? No problema!

- I Nicaragua har taxiene, bilene og bussene et innfloekt tute-moenster vi enda sliter med aa finne ut av. Tute-anledningene vi foreloepig har identifisert er: Pass-deg-tutet, her-kommer-jeg-tutet, hvorfor-staar-trafikken-stille-tutet, alt-gaar-nok-mye-fortere-hvis-vi-alle-tuter-i-kor-tutet, hei-paa-deg-kompis-tutet, oi-der-gaar-det-en-chele-tutet, jeg-har-plass-tutet, jeg-har-ikke-plass-tutet, takk-skal-du-ha-tutet, ha-det-bra-tutet, se-jeg-har-en-chelita-i-bilen-tutet, og det-uidentifiserte-tutet som jeg har en mistanke om at kan vaere ganske mange ulike typer tut. For de av dere som maa ha det inn med teskje; det er mye tuting!

- I Nicaragua er det mye smelling ogsaa. Nesten hver kveld har en eller annen helgen bursdag, og dette maa selvfoelgelig feires med fyrverkeri med mye lyd og lite lys.

- I Nicaragua gaar det ogsaa noe som hoeres ut som flyalarm hver dag klokken 0700 og 1200.

- I Nicaragua er det logisk aa putte drikkevarer paa pose. Lyst paa melk? Paa pose. Vann? Ved mange anledninger paa pose. Ferskpressa juice fra gateselgere? Jada, pose. Brus paa glassflaske fra gateselgere? Akkurat ja, de heller brusen i en pose, stikker et sugeroer i posen og slaar en knute paa det hele.

- I Nicaragua er det helt greit at paakjoerte hester blir liggende paa veien, og lukte doed og fordervelse; i flere dager foer noen gidder aa slepe den et annet sted. Sannsynligvis bare ut i groefta, ute av syne og saa videre...

- I Nicaragua er det ikke saa rart at noen kjoerer paa hester, siden veien til tider er okkupert av baade hester, kuer, griser og hoener.

- I Nicaragua kjoerer de som noen griser, saa det er kanskje ogsaa en del av forklaringen.

-I Nicaragua jobber det minst tre stykker paa hver buss; sjaafoeren, konduktoeren og han som henger ut av doera og roper hvor de skal. Dette moensteret er saa godt innarbeidet at Kulturstudier loenner en mann for aa henge ut av doera paa skolebussen vaar, selv om vi ikke tar paa flere passasjerer.

- I Nicaragua sitter gjerne hele familien i gyngestol paa fortauet, slik at man foeler man gaar midt i stua til folk naar man gaar langs gata.

- I Nicaragua er det ikke vanlig aa fortelle at det er noe man mangler i det man deler ut menyene. I steden satser man hardt paa at ingen i selskapet paa aatte har lyst paa hverken kjoett eller fisk, og rister oppgitt paa hodet naar de dumme chelene forsoeker aa bestille. En annen klassiker er aa ikke si fra at man ikke har det som er bestilt foer chelene har ventet i to timer og alle andre forlengst er ferdige med aa spise.

- I Nicaragua hender det titt og ofte at klaerne kommer tilbake fra vaskeriet skitnere enn det de var da de ble levert inn. Dessuten stjeler de trusene vaare (se forrige innlegg...)

- I Nicaragua vasker man over det samme gulvet sju ganger rett etter hverandre; uten vann - men gjerne ved bruk av haandkle og flytende vaskemiddel.

- I Nicaragua har vi en egen liten hjoerne-galning som holder til et halvt kvartal fra huset vaart. Det skrangler i loese skruer, men han er veldig soet naar han med stor overbevisning slaar ut med armene og roper: "Noruega! I love you! Jai alskar dai!". I dag fulgte han oss helt til bussen og hadde en fin historieforelesning som gikk fra kakekasting via William Walker til hvordan nordmenn var de foerste som oppdaget Amerika. Moro.

Karneval og regntid

Man skulle ikke tro det, men det finnes steder der det i perioder regner mer enn i Bergen. Den observante leser vil raskt kunne regne seg frem til at Leon, Nicaragua er et slikt sted. I skrivende stund har det regnet i ett i over to uker, landet sliter med flom, og jeg sliter med mitt oerlille bikiniskille som allerede er borte igjen. Erfaringene jeg har tilegnet meg etter tre aar i vestlandets hovedstad kommer godt med naar det gjelder aa se positivt paa situasjonen, hvis regner varer i 89 dager i strekk har jeg i alle fall kommet meg ut av landet foer den tid! Egentlig er det litt deilig med regn ogsaa - skolen har midlertidig blitt flyttet til byen, og det innebaerer at jeg plutselig har mer fritid. Jeg gjennomgaar en periode med akutt skoletroetthet, saa det aa kunne henge litt paa internettkafe etter at timen er over for dagen gjoer meg nada. Maa vel bare ta meg tak i nakken og begynne aa jobbe litt igjen, eksamen naermer seg med stormskritt, og jeg er ikke paa langt naer klar for aa snakke spansk i 20 minutter paa muntlig eksamen. Hvis noen har et ordforraad aa sende i posten tar jeg i mot med takk, tror det akkurat skal komme frem i tide hvis du sender det i morgen!

Paa fredag hadde vi karneval paa Casa Iguana. Paa grunn av en mistenkelig stor mengde truser som forsvinner fra vasken vi leverer til Bigfoot (et hostel der vi faar vaska klaerne vaare), bestemte Ingunn og jeg oss for aa vaere trusetyvene fra Bigfoot. Vi piratkopierte layouten paa Bigfoots egne t-skjorter, og endte opp med t-skjorter der det sto 100% Trusetyv. Dette kompletterte vi med paasminka b-gjengbriller og truser hengende fra alle lommer. Man faar ikke mer moro enn man lager sjoel! Moro var det paa selve karnevalet ogsaa, folk hadde vaert veldig kreative og det var en masse flotte kostymer.

Til Panama, til Panama!

Endelig er det tid for turblogg - vannskada router og ufattelig dårlig stømtilgang på dataen min har forhindret meg i å skrive tidligere. Irritert? Neida!

Etter seks uker her i Leon bar det altså ut på tur, perfekt timing for min del. Hadde begynt å bli litt lei den samme byen, de samme folka og det samme opplegget dag ut og dag inn, så da passet det bra med en uke på eventyr. Min reisekompanjong denne gang ble Nina, som også har blitt lurt inn i å loffe rundt med meg i fire uker etter eksamen. En flott generalprøve for oss, og hvis ikke Nina har blitt fullstendig skremt av meg som slår på lyset altfor tidlig i våkningsprosessen, så tror jeg vi skal klare oss fint på tur sammen!

Første stopp var Panama City. Her nøt vi den første varme dusjen siden slutten av august, det var nesten så bare DET var verdt ca 30 timer på buss i forkant. Følte oss plutselig så rene og velduftende - du skal ikke komme her og si at kaldt vann gjør samme nytten. Nesten like spennende som varm dusj var det vi faktisk hadde kommet for å se - Panamakanalen! Selv om ingen av oss er så inne i hverken slusemekanikk eller skipsfart, var det interessant å se de store skipene passere Miraflores-slusene med maks en halvmeter klaring på hver side. Fascinerende hvordan man kan løfte sånne giganter ved hjelp av en så vanlig ting ( i alle fall for dere som ikke bor i Leon...) som vann. Jeg syns også det var spesielt å være på et sted/institusjon som har hatt, og fremdeles har, en så stor betydning for verdensøkonomien. Senere samme dag tok vi en taxi til Panama Viejo, gamle Panama. Dette er ruiner av den opprinnelige Panama City, som ble forlatt etter et piratangrep på 1600-tallet. (Om jeg nå husker riktig..) Her fikk vi guiding på spansk, og med litt hjelp av engelsk tekst fra plakater skjønte jeg overraskende mye.





For min del er to netter i en Latin-Amerikansk storby mer enn nok, og dagen etter unte vi oss den luksusen å fly småfly til Bocas del Toro - et øyparadis på nordøstkysten av Panama. Her ble vi liksågodt fra søndag til fredag, vi storkoste oss i vår egen litt karibiske himmel. Vi bodde på et koselig hotell som sto på påler over vannet, så delfiner, snorklet på nydelige korallrev, jaktet på knallfargede fisker, lå på kritthvite strender med blåblått hav, spiste deilig mat og brownies til dessert, koste oss med amerikanske serier på tv, tok varm dusj etter varm dusj etter varm dusj, fikk en venn som het Kaptein Salsa, ble kurtisert av Kaptein Salsa, ble uvenner med internett, fikk antydning til bikiniskille, og et par dager var vi til og med så flinke at vi pugget spanske verb og leste Lola Lago. Ikke så aller verst, som vi sier i Hallingdal.











Så var det dessverre tid for å vende nesa mot Nicaragua og Leon igjen. En natt i San Josè, hovedstaden i Costa Rica, ble en uforglemmelig opplevelse. På grunn av at vi skulle reise med bussen klokken fem om morgenen la vi oss inn på verdens rareste hostel like ved busstasjonen. Det er det styggeste huset jeg har sett i mitt liv, vi hadde ikke en gang en skikkelig dør til rommet (en sånn med klinke og lås, vet du). I steden hadde de bare en dør som gjerne kunne tilhørt et uthus, og vi fikk utdelt en hengelås med nøkkel. Rommet vårt var et glassbur midt i stua, der de hadde hengt opp gardiner i fem ulike mønstre for å hindre innsyn, og på vårt bittelille rom hadde de trengt inn et lite bord med noen enorme, falske prestekrager. Paradoksalt nok hadde dette hostellet prioritert å bruke tid og krefter på å lage sin helt egen hjemmeside på internett. Sønnen til paret som drev hotellet, unge her etellerannet Antonio etellerannet Lopez, alder ca 4 og fryktelig søt, ble henrykt over å få "besøk" (i følge gjesteboka var det av en eller annen grunn ikke noe stort renn med gjester), og endte opp i en karatefight med Nina. Det hele endte med at han villig slo seg ned på rommet vårt, hoppa i senga og poserte for kameraet. Heldigvis har både Nina og undertegnede god erfaring med irriterende småbrødre, så ved hjelp av halvglemte lurerier fikk vi endelig gutten ut og hengelåsen på.




Faktisk var det litt godt å komme hjem fra tur. Ja, hjem til Leon. Hjemme. Hmm... En må passe seg så en ikke blir for bortskjemt med vann og strøm og internett-tilgang heller!